Everybody's got something to hide (except for me and my monkey)

Det er på tide med en ny oppdatering og nå har jeg faktisk noe annet å presentere enn klær. Jeg har vært på to utflukter som har vært veldig interessante, dog en tur mer enn den andre. At de nå kommer i både kronologisk rekkefølge og at jeg sparer det beste til sist er rent tilfeldig.

Dagstur til Gingee Fort

Gingee Fort er lokalisert et par-tre timer utenfor Pondicherry. Med andre ord en grei kjøretur. Fortet ble bygget i det niende århundre og var i hendene på mange forskjellige kongedømmer før franskmennene fikk fortet overgitt og senere tatt av britene. Gingee er med andre ord veldig gammelt og fullt av historie. Like gøy er at det er like fullt av aper, både høyt og lavt. Små aper, store aper, gamle som unge. De første møtte vi allerede rett innenfor inngangspartiet og det skulle bli langt fra det eneste møtet med disse vesenene som vi har så mye til felles med.

Vi fikk en mer eller mindre guidet tur rundt i forskjellige bygg selv om det var vanskelig å feste seg ved informasjonen som ble villig utdelt av vår ledsager. Det var for mye å ta bilder av til det. Men det man går glipp av kan man lese om på internett. Etter en halvtime eller så var det dags for å ta fatt på stigningen til selve fortet som ligger på en høyde rundt 240 meter høyere oppe. Dette høres mye mer svimlende ut når man konverterer det til 800 fot, men selv om det kanskje ikke er snakk om kilometere her, så er 240 meter loddrette vegger temmelig langt å klatre.

Trappene var lange, trinnene ujevne, det gikk opp, det gikk ned, det var flatt, det var varmt og vi gikk fort. I hvert fall en sprek liten gruppe av oss. På veien møtte vi lokale indere som tok pauser i skyggene av de forskjellige vaktpassasjene på vei til toppen, men pause er noe nordmenn, svensker og dansker aldri har hørt om. Vannet gikk tomt lenge før toppen, men de staute skandinavier hadde blikket høyt festet og hodet høyt hevet. Ikke bare skulle de til toppen, men de skulle "til toppen"! Vel oppe fortsatte vi direkte opp trappen til taket av den høyeste bygningen. Her "balanserte" vi på en meter brede stenvegger og lente oss mot både vinden og solen.

Utsikten var fabelaktig og det var virkelig verdt turen. I ettertid skulle jeg ønske at vi hadde veid bussen både før og etter step-treningen for i de trappene ligger det igjen mange kilo. Turen ned var noe raskere, noe lettere, men likevel temmelig hard. Det kjennes at man må holde igjen for hvert steg i stedet for å sparke fra. Vel nede var det bare gelé igjen av tidligere store sterke lårmuskler, men det hjalp med en liten rast i skyggen og en hyggelig prat på tamil/engelsk med noen lokale indere.

Etter første etappe stoppet vi ved Thiruvamathur (det er i hvert fall det jeg tror tempelet het). Det her helt ubeskrivelig hvordan disse tidligere sivilisasjonene kunne finne på å dekorere templene sine i så stor grad som de har gjort. Hadde det ikke vært for at alt i dag har blitt erobret eller oppdaget så kunne man virkelig ha fått følelsen av å være en eventyrer i dette landet. I stedet er man bare en skarve turist. Men sånn er det å slite med etterdønningene av imperialismens glansdager.

Foredrag i Auroville

Rett utenfor selve byen ligger en landsby kalt Auroville. De kaller den selv en smaragd, men dette er et definisjonsspørsmål i forhold til de emiske og etiske aspekter. (Ja, mamma, jeg har fått terminologien under huden). Kort fortalt er Auroville et sosialt forskningsprosjekt som ble startet for 41 år siden med et idealistisk grunnprinsipp om å leve uten penger som en negativ heftelse og heller fokusere på forbedring av individuelle behov og kvaliteter. Kort sagt er det mange som ville ha puttet disse menneskene i diverse politiske båser og kalt de sprø og underlige. Det er derimot ikke "lov" å snakke politikk og religion i Auroville noe som gjør at samfunnets grunnprinsipp ikke trenger å etterprøves på standpunkter som ville ha skapt splid og konflikt. Vi var så heldige å få lov til å komme til et kort foredrag med påfølgende spørsmål og dialog med Aurovilles sjeføkonom som prøvde å forklare den Aurovilske økonomien så godt som mulig til noe forundrede og kritiske elever.

Det som gjør dette stedet så interessant er at til tross for deres grunnprinsipp i å slippe verdier som en negativ faktor i individenes liv så har de et veldig intrikat system for å kunne være et lukket samfunn som styrer sine egeninteresser så vel som at de må forholde seg til de eksterne markedskreftene i verden. Auroville må, som alle andre samfunn, belage seg på import og eksport, men de prøver så godt som det lar seg gjøre å produsere sitt eget for å kunne opprettholde uavhengighet fra det "korumperte" samfunnet utenfor. Internt baserer de seg på sirkulasjon av deres egen valuta som måles i både verdi av deres ytelser så vel som registrering av ytelsene. (correct me if I'm wrong) Som sagt er systemet veldig intrikat og jeg skyter meg fort i foten når det kommer til gjengivelse av foredraget fordi det ble litt mye på en gang, og også mange retninger siden det ble spørsmål fra mange forskjellige. Men om du søker mer informasjon finner du dette på www.auroville.org under "Economy".
Auroville har som mål å nå en høyere forståelse samt å komme på et høyere samfunnsnivå enn hva dagens samfunn er, hvor det åndelige overgår de materielle behov. De er i dag 1500 fastboende innbyggere hvorav mellom 700 og 800 menesker er avhengige av Aurovilles økonomiske fundament som styres av et Sentralisert Fond (Central Fund). Pengene som er i Central Fund er penger som innbyggerne har klart å produsere. Innbyggerne får så opprettet kontoer som er "Aurovillepenger" og som kun kan benyttes i Auroville. Om man har behov for hard valuta kan man disponere "fritt" av Central Fund. Her oppstår et problem. Hvordan skal man kontrollere hva slags verdi som er rettferdig ut i fra hva man har gitt og hva man har ytet når verdiene ikke er basert på vanlig økonomisk valuta? Hvordan skal man foreta konverteringen? Disse spørsmålene og mange andre har eksistert i mange år i Auroville og diskuteres på jevnlig basis i mange forskjellige råd.

Auroville har ingen pensjonsalder og baserer seg på å utnytte den energi man er i stand til å gi til samfunnets beste. Velferdstilbudet plukker opp de som ikke er i stand til å yte noe mer. Gjennomsnittsalderen i Auroville er mellom 30 og 40 år, noe som vil si at de er avhengig av å få inn yngre mennesker jevnlig siden unge mennesker kan yte mer energi enn eldre og at dette er viktig for å kunne ta Auroville til det nivået de ønsker. "The Mother's" grunnplan fra 1968 var å skape en by med plass til 50 000 innbyggere. I dag er det rom for 5 000 så det er fortsatt en lang vei å gå. Det skal også nevnes at der Auroville nå ligger tidligere var udyrkbar rød ørkenjord, men at de har gjennom fokus på høymoderne teknologi klart å skape et frodig vekstområde.

Auroville er stolte av å være foregangsfigurer for et "rikere" samfunn hvor levestandarden er høy, arbeidet godt betalt og teknologien og agrokulturen er fruktbar. Likevel er det betenkelig at et sånt samfunn opprettes i et land hvor levestandarden er lav, lønningen lave, fattigdommen stor og generelt på et mye lavere nivå. Ja, Auroville har gode kvaliteter og et godt utgangspunkt, men man kan spørre seg om de ikke opphøyer seg selv i forhold til en kultur som allerede har forfalt til et nivå som urettferdiggjør sammenligningsgrunnlaget. Smaragden er virkelig verdt et besøk og jeg kommer til å reise dit igjen, det er imponerende hva man kan få til om bare mennesker er enig i et grunnleggende fundament om et felles mål om en alternativ livsstandard.

Og ellers...

...så har de begynt en del streiking her nede. Eller i hvert fall en eller annen form for solidarisk aksjonering. Som demokrati er India ganske fantastisk. Det er veldig mye politisk aktivitet her og selv om det indiske demokratiet kan virke skjørt er det ganske imponerende med den oppslutningen politiske partier får ved opptog og demonstrasjoner. Det skal være valg i India i April/Mai og derfor har nok bevisstgjøringen nå blitt trappet opp noe. Det er uansett veldig spennende. Jeg kan ikke si at jeg har sett noe norsk parti gå i tog med rød "hammer og sigd"-fane i rushtrafikken noe sted og likevel komme fra det med æren i behold.

Jeg fant dessuten plutselig meg selv i en tilstand av at jeg har opprettet en komfortsone her nede. Dette skremte meg egentlig litt fordi jeg ønsker ikke å være et rutinemenneske som dilter etter til hva enn folk måtte ønske. Vi hadde plutselig fått et stamsted for frokost og et annet stamsted for middag, den samme butikken for kleshandling, kjøpesenteret for diverse og handlegata for kikking. Derfor bestemte jeg meg for å reise litt til helgen. Planen var tigersafari fra elefantryggen i Mudumalai National Park ved grensen mellom Tamil Nadu og Kerala. Turen ville ta 14 timer frem og 14 timer tilbake med mulighet til å kjøre "toy train", et tog med damplokomotiv som går på høye stillaser over fjellveggene. Det viste seg imidlertid at parken er stengt grunnet tørke og at den mest sannsynlig ikke åpner før i april. Problemet da er at det har begynt å bli så varmt at i ikke kommer til å få se noen tigere likevel, men det gjør ingenting fordi elefantene visstnok var i så dårlig form at de har sluttet å benytte dem som transportmidler. Så tigersafarier på elefanter uten både tigere og elefanter vekket ikke akkurat eventyrlysten i meg. Jeg satser heller på en helg på Indias sydligste spiss og går for meditasjon under soloppgangen ut mot havet. Sadhu'en har talt.