Galskap, klær og perspektiver.

Prisnivået her er noe som er langt fra norsk, eller europeisk sådan. For eksempel så har jeg vært hos en skredder i dag for å få skreddersydd en flott hvit kurta som jeg kan bruke til en ny hvit dhoti som jeg gikk til innkjøp av forleden. For stoffet til kurta betalte jeg 75 rupi og arbeidet tar tre dager og koster meg 150 rupi ekstra. Prislappen blir altså på 225 rupi. Når jeg så kan meddele at 100 rupi er litt under 15 kroner så ser man plutselig hvor billige disse tjenestene er. Så på en måte så lønner det seg å få ting skreddersydd nede her. Dessverre er det slik at plaggene er såpass tynne at de er til lite bruk i Norge. Løsningen på det problemet er jo heller ikke uoverkommelig. Den er en flytur og litt guts unna.

Vi får frokost og lunsj på studiesenteret, men fikser middag selv. Rett ved siden av ligger det en vegetarrestaurant med både mat av høy kvalitet og lave priser. Med lave priser mener jeg at du kan få et godt måltid til under 60 rupi. Med godt måltid mener jeg at det er avhengig av om du konsumerer mer enn normalen og at du ikke hater grønnsaker.

Nordmenn shopper som gale. På fredag er det indisk dag ved studiesenteret og alle skal fotograferes i indiske klær. Dette har resultert i mange hysteriske episoder når jentene har vært ute for å kjøpe sari. Noen er flinke til å prute, andre ikke. Noen forviller seg ned i mørke kjellere, andre ikke. Men alle er fortsatt i live. Det skal også nevnes at det er en spesiell forretning her i Puducherry som nå er eksepsjonelt glade i norske jenter i og med at bortimot alle har handlet der. Og når jeg i tillegg legger til at av 51 studenter er det kun 7 gutter så er regnestykket ganske selvforklarende.

Jeg bor forresten i en leilighet i et leilighetskompleks sammen med to andre. Den ene er en kille från sør-Sverige kalt Paul, den andre er en gutt fra Nepal som heter Gaj (uttales gadsj). For alle oss skandinaviere er det nesten latterlige lave priser her nede. For Gaj derimot er ståa en helt annen. 400 indiske rupi er nemlig mellom 600 og 700 nepalske rupi. Dette burde ha medført at vi handlegale ariere tok dette til ettertanke, men i og med at ikke alle kjenner til dette, og forsåvidt at enkelte også ikke bryr seg om dette faktum (ikke for at det er noe galt i det heller), så er det en tendens til å gå på "dyrerere" restauranter for å spise. For min egen del liker jeg billige vegetarrestauranter.

Jeg må forresten korrigere meg selv på trafikkanarkiet som råder. Det er faktisk et system i alt kaoset. Hvis ikke hadde vi aldri overlevd og befolkningen hadde mest sannsynlig vært mye mindre.