Dette innlegget vil være tredelt i ekskursjoner, men firedelt for en liten oppdatering om selve livet her nede. Her kommer en kronologisk oversikt som starter forrige helg, altså 19. februar til 22. februar.
Bye bye India
Vi hadde langhelg for litt over en uke siden og hadde mulighet til å ta en lengre tur innover i India. Det var mange planer som ble lagt, men derfor færre som ble satt ut i livet. Det er så mye å se så det er vanskelig å vite hvor man skal begynne:
1: Kanyakumari; en pilgrimsby helt i sør.
2: Mudumalai; en nasjonalpark på grensen til Kerala hvor man tidligere kunne dra på tigersafari på elefantryggen. Dette er visst ikke mulig lenger på grunn av elefantenes dårlige tilstand.
3: Tharangambadi; en tidligere nederlandsk, dansk og engelsk koloni.
4: Mamallapuram; et rolig sted med templer og strandliv.
Først og fremst var vi en gruppe mennesker som kunne tenkt oss til Mudumalai. Det er en lang tog-, og/eller busstur, men det skal visst være verdt det bare for å få kjørt det lille damplokomotiet som snirkler seg innover fjellene i Ooty på høye pillarer i fjellveggene. Det viste seg imidlertid at nasjonalparken var stengt på grunn av tørke og da forsvant den planen. Den neste var å reise til Kanyakumari, men i og med at nå begynte det å forme seg nye grupperinger med andre planer ble det hele noe usikkert og selvfølgelig bidro også aspektet med at planleggingen startet to dager før langhelgen startet. Noen hadde tenkt seg til Mamallapuram, og som den strandløven jeg er var ikke det akkurat hva jeg kunne tenkt meg i løpet av de tre fridagene vi nå hadde fått. En annen gruppe bestemte seg for å reise til Bangalore, som ligger i Karnataka, en IT-by med klare vestlige trekk, og når en i reisefølge ble syk så lettet jeg henne for bussbillettene. A win/win situation.
Vi reist
e med nattbuss på torsdag og ankom Bangalore veldig (og jeg understreker veldig) tidlig på fredag morgen. Det var lite som var åpent og etter å ha funnet hovedgaten satte vi oss ned ved bordene på et stengt kaffested for å dele det lille vi hadde av mat og drikke. Her satt vi i et par timer før byen begynte å bevege på seg. Vi hadde flere ting vi hadde lyst til å se og leide en bil med provatsjåfør for 8 timer. Først dro vi for å se hovedtempelet til Hare Krishna-bevegelsen i India. Jeg har tidligere sett byggverkene og tenkt at de er noe overdrevent pompøse når det kommer til velstand, men hadde et håp om at bevegelsen var av det åndelige slaget slik som man gjerne før inntrykk av. Den gang ei. For det første måtte vi betale inngang, noe som er greit nok, vi er turister. For det andre hadde de lagd et kjempekøsystem med rekkverk overalt, kanskje ikke det mest estetiske i et kritthvitt tempel med forgylte tak-kupler. For det tredje kom vi alltid først foran statuene som ble tilbedt av mennesker som var der nettopp for å be. Dette føltes både ulogisk og respektløst ut, betal og se, ikke kom inn, opplev og respekter. Det samme skjedde i alle tre templene vi var inne i. Når vi så var på vei ut igjen ble vi tatt tak i av et Hare Krishna-medlem som ga oss et mantra som vi skulle si 108 ganger om dagen:Hare Krishna, Hare Krishna
Krishna Krishna, Hare Hare
Hare Rama, Hare Rama
Rama Rama, Hare Hare
Krishna Krishna, Hare Hare
Hare Rama, Hare Rama
Rama Rama, Hare Hare
Ja, jeg kan det faktisk by heart, men ikke akkurat det største man kan oppnå. Han prøvde i tillegg å verve oss til et "feed the poor children"-program. Vi skulle gi 6000 rupi for at bevegelsen kunne gi mat til 5 barn i ett helt år. I samtalen kom det frem at kun 20% av disse pengene gikk til dette formålet, senere ble det klart at de resterende 80% gikk inn i bevegelsen og bevegelsens planer om å bygge en Hare Krishna temapark. Ja, jeg veit, det er usmakelig. De hadde tilogmed plantegninger. Hele veien ut av tempelet var fylt opp av boder hvor de prøvde å selge så mye materialistisk som overhodet mulig; bøker, mat, smykker, ornamenter og religionen sin, og i tilleg; de tok kredittkort. Jeg har aldri følt meg så dårlig et sted i hele verden før. Det kan hende det sier mer om meg i og med at vi vasser rundt i fattige gatebarn som tigger her nede, men det er noe i at disse "åndelige" bevegelsene også misbruker og utnytter de samme menneskene. Vi er i hvert fall bevisste på at vi ikke kan forandre India ved å gi penger til tiggere, og at mye av tiggingen er organisert kriminalitet (en filmanbefalningen som underbygger utsagnet: Slumdog Millionaire).
Det skal sies at det var umåtelig godt å komme seg på god avstand unna klørne til Hare Krishna. Neste stopp var Bengaluru Palace. I dette palasset bor det fortsatt en Raj, en i slektskap med tidligere kongeslekter, og palasset brukes som museum for å vise familiens storhet og eksentriske vaner. Huset var bygget i engelsk stil, noe som en engelsk turist blånektet p
å, og var full av møbler og lukter som minnet meg om hytetur. Det meste sto ikke i stil, det var et elefanthode på veggen, bilder av elefantjakter fra en svunnen britisk imperie-epoke, krakker laget av selve foten av elefanten, og også krakker lagd av beinene til ville bøfler. Bak et erotisk kunstmaleri satt det fast en due og den så død ut. Jentene reagerte verst på den fastklemte skapningen og satt i et hyl når guiden vår skulle få den løs. Det viste seg at den slettes ikke var død. Dere har kanskje sett hvordan det er når man slipper ut duer ved hvite bryllup, at man holder duen med begge hendene, kaster den ut i luften og den forsvinner ut i horisonten. Vel, dette var ikke en gang i nærheten av det. Guiden holdt duen i begge hender, strakte hendene mot taket, kastet duen til værs, duen tok to vingeslag og gikk fullstendig på tryne i en av søylene i den store dansesalen og ble liggende på gulvet før den hoppet under et bord. Og så gikk vi videre. Det er merkelig hvordan indere behandler dyr her nede.
Etter det noe semre palassbesøket tok vi turen til Bangalor botaniske hage. Dette var heller ikke det helt store, men det kan skyldes at vi begynte å bli sultne og ikke hadde så lyst på blomster og trær akkurat da. Vi tok turen inn til byen og spiste lunsj på Hard Rock Café. Noe som er rart med HRC er at når man er på innsiden er man i et helt annet land. Da vi kom ut igjen var det kun én tanke i hodet: "Jøss... Er vi i India?". Uansett, resten av dagen gikk med til shopping i store merkeklærbutikker, og dette er noe jeg virkelig ikke savner. Jeg synes det er utrolig godt å få avstand fra den vestlige verden, maset om materielle verdier og stresset med både tid og rom.
Vi tok etterhvert inn på et helt greit hotell som var kaldt og uten dusj. Men vi hadde ei bøtte. Kvelden ble tilbragt i en cocktailbar.
Dagen etter
brukte vi i zoologisk hage. Etter besøket i den zoologiske hagen i Santa Barbara har jeg funnet ut at jeg ikke liker å se dyr innesperret i bur, de skal være i fri utfoldelse i sitt eget naturlige element. Derfor skal jeg ikke si alt for mye om besøket her fordi mine inntrykk allerede er gjenspeilet i et tidligere besøk i en annen by i et annet land. Men vi fikk da sett tigere, og hvite sågar.
Turen gikk tilbake til Puducherry lørdag kveld i en sovebuss med senger og aircondition. Vi lå to i hver seng, og rett før min makker la seg sa hun "De sengene her minner meg om danskebåten, jeg håper at bussen kommer til å gynge litt for jeg sover så godt i båt". De indiske veiene er et kapittel for seg selv. Jeg må i hvert fall nevne at noen gynging var det så absolutt ikke. Vi spratt opp og ned og hit og dit. Jeg, som lå ytterst, måtte klamre meg fast i en stolpe for å ikke falle ut og ned på golvet en og en halv meter lenger nede. Knokene var helt hvite, og øynene sikkert røde. Det ble ikke mye søvn på den turen. Alt i alt vellykket. Sett med indiske øyne.
Tempeltur og dansefestival
Tittelen er veldig selvforklarende. Vi dro på tempeltur og dansefestival på fredag etter lunsj, sånn omtrent klokken 14.00 (klokken 09.30 norsk tid). Etter en noe intim og særdeles luftig busstur var vi fremme til å innta nok et tempel. Dette var et par hakk større enn de vi hadde vært i tidligere. Det besto av tre deler og var visstnok veldig godt vedlikeholdt i og med at man kunne se steingudinnene i tempelets søyler veldig godt. De har visst en tendens til å bli møkkete siden tilhengere gjerne tar på de i forbindelse med hyllingen. Vi gikk igjennom tempelet på egenhånd og det var en veldig avslappet og behagelig atmosfære der, dog noe varmt. Tempelet hadde også et kjempebasseng for renselse, men man måtte passe på å ikke vaske klærne sine der eller vaske seg med såpe. Det var en dukkert og fiks ferdig, så der hadde de tre-minutters dusjrutinene mine kommet godt med om jeg hadde trengt renselse. Vi var også vitner til fredagens hyllest til Shiva (correct me if I'm wrong on this one). Her kan man få velsignelse, noe som er en stilig prosess hvor man gnir aske i panna som et symbol på manifestasjonen av det guddommelige, og man kan bevitne mennesker som ber sammen i høylydt mumling. Shiva var gjemt bak et teppe hvor to av de ansvarlige tente fakler før teppet ble dratt til siden. Umiddelbart beynte mumlingen i rommet av flere titalls fremmøtte og stemningen virket noe surrealistisk, noe dommedagsaktig, eller noe hentet fra Twin Peaks. De ansvarlige tempelpasserene ga velsignelse til guden med røyk fra fakler og hele seansen varte et par minutter før teppet ble dratt for igjen. Om du kommer for sent er det ingen kjære mor.
Etterpå tok vi turen til dansefestivalen. Indisk tradisjonell dans er historiefortelling o
m guder og historiske personer fra indiske sagn akkompagnert av en musikkgruppe som spiller musikk på tradisjonelle indiske instrumenter. Selv om forestillingen er fantastisk når man betrakter stil og pynting så var det, personlig, ganske kjedelig. For det første bryr jeg meg fletta om dans, for det andre var musikken kjip og for det tredje verken kjente jeg til historiene eller skjønte hva dansen dreide seg om. I tillegg så foregikk det hele på en plass fylt av sand og resultatet av dette blir fullstendig tåkelegging når flere mennesker beveger på seg samtidig. Og om alt dette ikke var nok så sto et rastløst politikorps for vaktholdet og kommanderte folk til å sette seg, for så å be de samme flytte seg, for så å be de samme sirkulere, for så å be de om å gå et annet sted, og når de så kom seg til et annet sted ble de bedt om å sette seg igjen. Alt i alt ganske frustrerende, men vi fikk i hvert fall lov til å komme oss helt foran ved scenen for å ta bilder. Vi var hjemme igjen klokken 11 på kvelden og i seng klokken 12 med en kort natts søvn i møte.
Klokken 4 lørdag morgen var vi oppe igjen. Turen skulle nok en gang gå til Auroville for vi skulle være med på noe så eksklusivt som morgenseremonien hvor Aurovillianerene fe
iret sin landsbys 41-års dag. Noe som gjorde dette spesielt var at været var fullstendig uvanlig i forhold til hvordan det er her på denne tiden. Det var tykk tåke som faktisk var til å både ta og føle på. Det var også veldig mye kjøligere enn det har vært her siden vi kom, og vi kommer sikkert ikke til å oppleve det samme senere heller. Vi kom til Auroville med buss klokken 5 og kom inn i sirkelen hvor meditasjonen allerede foregikk. Det var masse lys overalt og til tross for at det ikke var halvullt hadde det møtt opp en god del mennesker. Det var helt stille og jeg ble sittende og meditere i en time før sere
monien startet. Det ble tent et bål i midten ved siden av en stein som er sammensatt av steiner fra alle verdens land for å symbolisere det internasjonale samfunnet som befinner seg i Auroville. Etter en liten stund ble det satt på et lydbånd av stemmen til The Mother hvor hun fortalte på fransk og engelsk om bakgrunnsidéen for samfunnet og om den totale underkastelsen man må utføre for å bli en del av byen. Jeg kan ikke gå for mye i detalj om hvordan denne byen fungerer og hva den står for, men det står masse informasjon om dette på nettet. Det skal sies at det var en litt ekkel stemning når man hørte The Mothers stemme, hun var helt åpenbart en gammel dame da hun spilte inn opptaket. Og jeg tror også som en gammel dame at hun ikke var helt riktig navla (for å si det på den måten). Jeg har mine tvil til at en person som i tiår har gått under navnet "The Mother" for hennes guddommelighet og gurustatus klarer å holde seg helt mentalt stabil til "the bitter end". Hun snakket om hvordan man må gå inn med åpen
t sinn og fullstendig uten spørsmål når man blir en del av byen. Hun snakket også om hvordan alle er en del av samme romskip (denne "romskip"-betegnelsen kan være en betegnelse på det fremtidige supersamfunnet som hun så for seg. Om du kikker nærmere på bildet jeg tidligere la ut av modellen som Auroville en gang skal ligne på, så er det tydelig at det er en del futuristiske tanker ute og går i Auroville). Til tross for alt dette som veldig mange av studentene reagerte på, og som sikkert dere også gjør, så er jeg svært uenig i benyttelsen av begrepet "sekterisk" om Auroville. Auroville er noe mer enn en sekt så lenge det ikke er snakk om religion. Men man har selvfølgelig tilbedelsen av en g
uru. Det hele er et definisjonsspørsmål og jeg velger å tolke det til en større mening i stedet for å ta del i en, for meg, "overflatebasert" og forhastet tolkning. Men det er forståelig at man stigmatiserer noe man ikke rasjonelt kan forstå. (Det hadde kanskje vært greiere å la meg gå i Philadelphiamenigheten mamma?)
Som mange av de jeg kjenner påpekte før jeg forlot fedrelandet, så kom det mer eller mindre ironiske hentydninger på at jeg kom til å bli igjen i India og aldri komme tilbake til Norge. Til min "store" overraskelse så er dette også hentydet fra en del av de jeg ikke kjenner her nede også etter mine uttalelser og interesse om og for Auroville. Dette er vel noe som underbygger mitt ovenstående utsagn om hvordan man stigmatiserer fremfor å forstå. Men ta det rolig, jeg kommer nok hjem, dog kanskje noe senere (pluss minus 10 dager). Auroville er i hvert fall et veldig interessant studieobjekt og Aurovillianere interessante studiesubjekter, og det at muligheten for å kunne ta en masteroppgave her med de kontaktene vi nå har oppnådd øker min pågangsvilje til å inneha en master i sosialantropologi. Så foreløpig er ikke denne turen bortkastet, til tross for at det helt sikre svaret ikke foreligger før etter eksamene i mai og juni.
Det her skulle vel egentlig ha vært hoveddelen av blogg-innlegget, men så lenge dette innlegget allerede har blitt voldsomt langt skal jeg bare gjøre en rask redegjørelse for hvordan oppholdet her er. De siste 10 dagene har det blitt merkbart varmere, men på taket av leilighetskomplekset og ved studiesenteret er det fortsatt bevegelse i luften og god bris. Bortsett fra mat rundt på diverse vegetarrestauranter så foregår livet mye i leiligheten etter at de daglige studiene er unnagjort. Jeg må snart se å komme meg ut av bunkeren, men det skal sies at det er godt å trekke hjem til en roligere tilværelse. Det er til tider slik at jeg føler at det er nok India, med bråk og folk og bæsj og lukter og trafikk og varme og dårlig service og alt annet som blir mer negativt når innstillingen er dårlig. Dette kan være et utfall av tre ukers syndromet, jeg nekter i hvert fall å gi etter, for til tider er det også helt topp å være her. Mange hyggelige mennesker og tross alt fjernt fra snømåking og norgesrekord i brøytekanter. For å være litt kjepphøy så skal jeg nevne at øl'en her koster 7 kroner for en 0,65 liter med 5-8% og at den er iskald i forhold til de drøye 30 gradene vi koser oss i. God vinter!
Det skal sies at det var umåtelig godt å komme seg på god avstand unna klørne til Hare Krishna. Neste stopp var Bengaluru Palace. I dette palasset bor det fortsatt en Raj, en i slektskap med tidligere kongeslekter, og palasset brukes som museum for å vise familiens storhet og eksentriske vaner. Huset var bygget i engelsk stil, noe som en engelsk turist blånektet p
å, og var full av møbler og lukter som minnet meg om hytetur. Det meste sto ikke i stil, det var et elefanthode på veggen, bilder av elefantjakter fra en svunnen britisk imperie-epoke, krakker laget av selve foten av elefanten, og også krakker lagd av beinene til ville bøfler. Bak et erotisk kunstmaleri satt det fast en due og den så død ut. Jentene reagerte verst på den fastklemte skapningen og satt i et hyl når guiden vår skulle få den løs. Det viste seg at den slettes ikke var død. Dere har kanskje sett hvordan det er når man slipper ut duer ved hvite bryllup, at man holder duen med begge hendene, kaster den ut i luften og den forsvinner ut i horisonten. Vel, dette var ikke en gang i nærheten av det. Guiden holdt duen i begge hender, strakte hendene mot taket, kastet duen til værs, duen tok to vingeslag og gikk fullstendig på tryne i en av søylene i den store dansesalen og ble liggende på gulvet før den hoppet under et bord. Og så gikk vi videre. Det er merkelig hvordan indere behandler dyr her nede.Etter det noe semre palassbesøket tok vi turen til Bangalor botaniske hage. Dette var heller ikke det helt store, men det kan skyldes at vi begynte å bli sultne og ikke hadde så lyst på blomster og trær akkurat da. Vi tok turen inn til byen og spiste lunsj på Hard Rock Café. Noe som er rart med HRC er at når man er på innsiden er man i et helt annet land. Da vi kom ut igjen var det kun én tanke i hodet: "Jøss... Er vi i India?". Uansett, resten av dagen gikk med til shopping i store merkeklærbutikker, og dette er noe jeg virkelig ikke savner. Jeg synes det er utrolig godt å få avstand fra den vestlige verden, maset om materielle verdier og stresset med både tid og rom.
Vi tok etterhvert inn på et helt greit hotell som var kaldt og uten dusj. Men vi hadde ei bøtte. Kvelden ble tilbragt i en cocktailbar.
Dagen etter
brukte vi i zoologisk hage. Etter besøket i den zoologiske hagen i Santa Barbara har jeg funnet ut at jeg ikke liker å se dyr innesperret i bur, de skal være i fri utfoldelse i sitt eget naturlige element. Derfor skal jeg ikke si alt for mye om besøket her fordi mine inntrykk allerede er gjenspeilet i et tidligere besøk i en annen by i et annet land. Men vi fikk da sett tigere, og hvite sågar.Turen gikk tilbake til Puducherry lørdag kveld i en sovebuss med senger og aircondition. Vi lå to i hver seng, og rett før min makker la seg sa hun "De sengene her minner meg om danskebåten, jeg håper at bussen kommer til å gynge litt for jeg sover så godt i båt". De indiske veiene er et kapittel for seg selv. Jeg må i hvert fall nevne at noen gynging var det så absolutt ikke. Vi spratt opp og ned og hit og dit. Jeg, som lå ytterst, måtte klamre meg fast i en stolpe for å ikke falle ut og ned på golvet en og en halv meter lenger nede. Knokene var helt hvite, og øynene sikkert røde. Det ble ikke mye søvn på den turen. Alt i alt vellykket. Sett med indiske øyne.
Tempeltur og dansefestival
Tittelen er veldig selvforklarende. Vi dro på tempeltur og dansefestival på fredag etter lunsj, sånn omtrent klokken 14.00 (klokken 09.30 norsk tid). Etter en noe intim og særdeles luftig busstur var vi fremme til å innta nok et tempel. Dette var et par hakk større enn de vi hadde vært i tidligere. Det besto av tre deler og var visstnok veldig godt vedlikeholdt i og med at man kunne se steingudinnene i tempelets søyler veldig godt. De har visst en tendens til å bli møkkete siden tilhengere gjerne tar på de i forbindelse med hyllingen. Vi gikk igjennom tempelet på egenhånd og det var en veldig avslappet og behagelig atmosfære der, dog noe varmt. Tempelet hadde også et kjempebasseng for renselse, men man måtte passe på å ikke vaske klærne sine der eller vaske seg med såpe. Det var en dukkert og fiks ferdig, så der hadde de tre-minutters dusjrutinene mine kommet godt med om jeg hadde trengt renselse. Vi var også vitner til fredagens hyllest til Shiva (correct me if I'm wrong on this one). Her kan man få velsignelse, noe som er en stilig prosess hvor man gnir aske i panna som et symbol på manifestasjonen av det guddommelige, og man kan bevitne mennesker som ber sammen i høylydt mumling. Shiva var gjemt bak et teppe hvor to av de ansvarlige tente fakler før teppet ble dratt til siden. Umiddelbart beynte mumlingen i rommet av flere titalls fremmøtte og stemningen virket noe surrealistisk, noe dommedagsaktig, eller noe hentet fra Twin Peaks. De ansvarlige tempelpasserene ga velsignelse til guden med røyk fra fakler og hele seansen varte et par minutter før teppet ble dratt for igjen. Om du kommer for sent er det ingen kjære mor.
Etterpå tok vi turen til dansefestivalen. Indisk tradisjonell dans er historiefortelling o
m guder og historiske personer fra indiske sagn akkompagnert av en musikkgruppe som spiller musikk på tradisjonelle indiske instrumenter. Selv om forestillingen er fantastisk når man betrakter stil og pynting så var det, personlig, ganske kjedelig. For det første bryr jeg meg fletta om dans, for det andre var musikken kjip og for det tredje verken kjente jeg til historiene eller skjønte hva dansen dreide seg om. I tillegg så foregikk det hele på en plass fylt av sand og resultatet av dette blir fullstendig tåkelegging når flere mennesker beveger på seg samtidig. Og om alt dette ikke var nok så sto et rastløst politikorps for vaktholdet og kommanderte folk til å sette seg, for så å be de samme flytte seg, for så å be de samme sirkulere, for så å be de om å gå et annet sted, og når de så kom seg til et annet sted ble de bedt om å sette seg igjen. Alt i alt ganske frustrerende, men vi fikk i hvert fall lov til å komme oss helt foran ved scenen for å ta bilder. Vi var hjemme igjen klokken 11 på kvelden og i seng klokken 12 med en kort natts søvn i møte.Meditasjon, The Mother og romskip
Klokken 4 lørdag morgen var vi oppe igjen. Turen skulle nok en gang gå til Auroville for vi skulle være med på noe så eksklusivt som morgenseremonien hvor Aurovillianerene fe
iret sin landsbys 41-års dag. Noe som gjorde dette spesielt var at været var fullstendig uvanlig i forhold til hvordan det er her på denne tiden. Det var tykk tåke som faktisk var til å både ta og føle på. Det var også veldig mye kjøligere enn det har vært her siden vi kom, og vi kommer sikkert ikke til å oppleve det samme senere heller. Vi kom til Auroville med buss klokken 5 og kom inn i sirkelen hvor meditasjonen allerede foregikk. Det var masse lys overalt og til tross for at det ikke var halvullt hadde det møtt opp en god del mennesker. Det var helt stille og jeg ble sittende og meditere i en time før sere
monien startet. Det ble tent et bål i midten ved siden av en stein som er sammensatt av steiner fra alle verdens land for å symbolisere det internasjonale samfunnet som befinner seg i Auroville. Etter en liten stund ble det satt på et lydbånd av stemmen til The Mother hvor hun fortalte på fransk og engelsk om bakgrunnsidéen for samfunnet og om den totale underkastelsen man må utføre for å bli en del av byen. Jeg kan ikke gå for mye i detalj om hvordan denne byen fungerer og hva den står for, men det står masse informasjon om dette på nettet. Det skal sies at det var en litt ekkel stemning når man hørte The Mothers stemme, hun var helt åpenbart en gammel dame da hun spilte inn opptaket. Og jeg tror også som en gammel dame at hun ikke var helt riktig navla (for å si det på den måten). Jeg har mine tvil til at en person som i tiår har gått under navnet "The Mother" for hennes guddommelighet og gurustatus klarer å holde seg helt mentalt stabil til "the bitter end". Hun snakket om hvordan man må gå inn med åpen
t sinn og fullstendig uten spørsmål når man blir en del av byen. Hun snakket også om hvordan alle er en del av samme romskip (denne "romskip"-betegnelsen kan være en betegnelse på det fremtidige supersamfunnet som hun så for seg. Om du kikker nærmere på bildet jeg tidligere la ut av modellen som Auroville en gang skal ligne på, så er det tydelig at det er en del futuristiske tanker ute og går i Auroville). Til tross for alt dette som veldig mange av studentene reagerte på, og som sikkert dere også gjør, så er jeg svært uenig i benyttelsen av begrepet "sekterisk" om Auroville. Auroville er noe mer enn en sekt så lenge det ikke er snakk om religion. Men man har selvfølgelig tilbedelsen av en g
uru. Det hele er et definisjonsspørsmål og jeg velger å tolke det til en større mening i stedet for å ta del i en, for meg, "overflatebasert" og forhastet tolkning. Men det er forståelig at man stigmatiserer noe man ikke rasjonelt kan forstå. (Det hadde kanskje vært greiere å la meg gå i Philadelphiamenigheten mamma?)Som mange av de jeg kjenner påpekte før jeg forlot fedrelandet, så kom det mer eller mindre ironiske hentydninger på at jeg kom til å bli igjen i India og aldri komme tilbake til Norge. Til min "store" overraskelse så er dette også hentydet fra en del av de jeg ikke kjenner her nede også etter mine uttalelser og interesse om og for Auroville. Dette er vel noe som underbygger mitt ovenstående utsagn om hvordan man stigmatiserer fremfor å forstå. Men ta det rolig, jeg kommer nok hjem, dog kanskje noe senere (pluss minus 10 dager). Auroville er i hvert fall et veldig interessant studieobjekt og Aurovillianere interessante studiesubjekter, og det at muligheten for å kunne ta en masteroppgave her med de kontaktene vi nå har oppnådd øker min pågangsvilje til å inneha en master i sosialantropologi. Så foreløpig er ikke denne turen bortkastet, til tross for at det helt sikre svaret ikke foreligger før etter eksamene i mai og juni.
Og ellers...
Det her skulle vel egentlig ha vært hoveddelen av blogg-innlegget, men så lenge dette innlegget allerede har blitt voldsomt langt skal jeg bare gjøre en rask redegjørelse for hvordan oppholdet her er. De siste 10 dagene har det blitt merkbart varmere, men på taket av leilighetskomplekset og ved studiesenteret er det fortsatt bevegelse i luften og god bris. Bortsett fra mat rundt på diverse vegetarrestauranter så foregår livet mye i leiligheten etter at de daglige studiene er unnagjort. Jeg må snart se å komme meg ut av bunkeren, men det skal sies at det er godt å trekke hjem til en roligere tilværelse. Det er til tider slik at jeg føler at det er nok India, med bråk og folk og bæsj og lukter og trafikk og varme og dårlig service og alt annet som blir mer negativt når innstillingen er dårlig. Dette kan være et utfall av tre ukers syndromet, jeg nekter i hvert fall å gi etter, for til tider er det også helt topp å være her. Mange hyggelige mennesker og tross alt fjernt fra snømåking og norgesrekord i brøytekanter. For å være litt kjepphøy så skal jeg nevne at øl'en her koster 7 kroner for en 0,65 liter med 5-8% og at den er iskald i forhold til de drøye 30 gradene vi koser oss i. God vinter!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar