Mellomnavn: Paranoia

Også kalt forfølgelsesvanvidd, men det norske uttrykket er en anelse for melodramatisk.

Jeg har de siste to ukene ventet på at visumsøknaden skulle bli innvilget og passet returnert til meg fra den Indiske Ambassade i Oslo. I og med at jeg feiret jul og nyttår sammen med min bror i California frem til midten av januar, fikk jeg veldig liten tid til nettopp denne veldig viktige forberedelsen av reisen. Flybillett var bestilt, bøker kjøpt, studiet betalt, forsikring fikset, sekk skaffet, men innpass til India var ikke i boks. Søknaden ble sendt per post til Oslo i rekommandert sending, og det fine med det er at man kan spore pakken, så lettelsen var stor da jeg kunne se at pakken ble hentet ut to dager etter forsendingen ble postlagt, til tross for at damen på posten mente det kunne ta fire til fem dager fra sending til mottak.

Vanligvis kommer det fortløpende oppdateringer på postens hjemmesider ved sending og mottak innad ved postkontorene. Ved sporing fra mandag til onsdag formiddag sto det kun at brevet var innlevert ved postkontoret. Det ble derfor en søvnløs natt til onsdag hvor jeg våknet tidlig om morgenen med èn tanke i hodet: "Damen på posten brukte feil konvolutt og brevet er nå i ingenmannsland hvor ingen vet hvem som har sendt brevet" (Soundtrack: The Beatles - Nowhere Man). I paranoiaen som utspant seg i hodet mitt dukket det opp ville idèer og historier, men da jeg så at brevet var trygt i havn forsvant noe av trykket.

Da jeg, over en uke senere, følte at turen nærmet seg med stormskritt startet bekymringene på nytt. Jeg trengte å komme i kontakt med ambassadefolket for å få sporingsnummeret for returneringen, og som det står på www.indemb.no så vil de ha alle henvendelser om visum på e-post siden de ikke rekker å svare på telefon. Forrige onsdag sendte jeg derfor en e-post og forespurte muligheten for at jeg kunne få sporingsnummer på forsendelsen slik at jeg kunne være sikker på at brevet ikke lå på et eller annet postkontor i landet. Dagen etter hadde jeg fortsatt ikke fått svar og sendte derfor en ny e-post og forespurte muligheten for at de kunne beholde passet ved ambassaden i stedet, slik at jeg kunne hente det ut uken etter, få dager før avreise. Fredag hadde jeg fortsatt ikke fått svar på noe og begynte virkelig å lure på om e-postene jeg sendte ikke kom igjennom til dem. Etter korte undersøkelser på Gmail fant jeg ut at begge e-postene skulle ha vært sendt til begge av ambassadens e-postadresser (selv om jeg på ingen måte stolte 100% på resultatet av mine egne undersøkelser).

Derfor bestemte jeg meg for å ringe i telefontiden de opererer med, to timer åpningstid mellom to og fire, men begynte for sikkerhets skyld å legge "worst case scenario"-planer (en av mine egenskaper er å alltid tenke strategiske endringer på fastlagte planer om noe skulle gå galt (eventuelt er det en evne til å tenke negativt på en konstruktiv måte)). Jeg ringte Kilroy for å høre om mulighet for endring av flyvninger, noe jeg fikk frist til dagen etter å bekrefte. Deretter tok jeg kontakt med Kulturstudier for å høre om man eventuelt kunne komme senere til studiet og fikk beskjed om ikke å bekymre meg for visumet for det kom garantert til å dukke opp før avreise. Til tross for oppfordringen følte jeg meg fortsatt ikke trygg på at visumet ville være meg i hende innen 5. februar og satt over en time i telefonkø uten svar. Ikke den mest betryggende følelsen å gå inn i helgen med.

På mandag fortsatte ringingen til ambassaden. Til sammen tre og en halv time i "kø" hvor ventemelodien blir spilt på klokkespill. På dette tidspunktet hadde jeg blitt innstilt på to ting:

1. Jeg kommer ikke til å få reist til bestemt tidspunkt,

2. Jeg HATER klokkespill!

Det var derfor en kjempelettelse (og forsåvidt en av de første gangene jeg tror jeg har kjent ekte glede) da jeg fikk melding om at det lå en hentelapp i postkassa.

Og hva kan jeg så lære av dette her? Vel, enkelt og greit; absolutt ingenting. Samme hva som skjer i fremtiden så må jeg være måneder i forveien med forberedelsene for å kunne ta det med ro til avreise. Og hvis dette ikke er mulig, som i nettopp dette tilfellet, blir jeg Mr. Hyde; en paranoid og bekymret ung mann frem til deadline.

PS: Jeg har fortsatt ikke fått svar fra ambassaden.


English version:

This post is really irrelevant and would take too much time and effort to translate as it would give you no more satisfaction than me when reading it. Unless you're a sadist of course.