Freezing to death. Literally and socially...

Maybe you thought I was done writing when I got home. Well, you were wrong! This cold temperature is making me sick, and I'm starting to realize that I don't understand people here anymore. I miss India and all the people I've become friends with.

There are no people dancing. There are no indian songs. No A. R. Rahman. No hospitality. No outgoing people (with some few exceptions). By coming back I understand so much more of why I left and why I plan to go away again. It's not that I love my friends, the true friends that I like so much, but it's just the atmosphere that is tearing me apart.

My heart is aching for so much more. I'm pretty sure I won't find anything here and my search has to continue outside the borders until I really know what I want in life. Being back home is just confirming my longing to other places.

I really don't know what to do to fix this until I get to leave again, but my first move is to try to visit most of my friends in other cities. I miss you all so much and I really need other places to hang out than my own city...

Cold or not, you all warm my soul!

Be right back in a jiffy! There are more to come!

Home Sweet Home. (??!)

After a 21 hour long journey I find myself back in cold Norway (7 degrees celsius) with a thin shirt and sandals on my feet. The company I flew in with mixed up my luggage so my sitar is now hopefully somewhere to be found in Brussels.

Even though getting inside an airport should be fairly easy when reading signs, I spent the 20 first minutes at Chennai International looking for the entrance, walking back and forth between taxi drivers who wanted to take me to a nearby hotel. Over and over I had to tell them that I was leaving.

- "But, no, it is a nice hotel!"
- "Listen my good man; I'm leaving India. I'm departing!"

Getting checked in went smoothly, but when going through immigration the lady in the booth looked at my passport picture, then looked at me, and looked at the picture again. I started laughing telling her that "I have changed quite a bit in one year.". Her expression changed to somewhat sceptical, walked to another booth with my passport and got an another guys opinion. I was let through all the way to customs right next to immigration. There they didn't like the fact that I didn't have the boarding card from Brussels to Norway. I had to tell them that the air company couldn't give me that until I got to Brussels because it was two different companies. After explaining to them about my lip piercing, that it didn't hurt, didn't bleed and was not in the way of my eating I was let out to join the other passengers in the security. Security was also the same. All my belongings were going through the scanner and I was going through the detector and even because of all these safety precautions I had to be body searched again. The detector beeped on my belt buckle. He looked at it and I just had to comment that "it was fairly huge". (Just imagine how that sounded like to the others around him). He smiled at me and let me pass. Bingo! I was on the plane back.

In Brussels everything went fine. I was talking about ice skating and extreme sports with the immigration police man and went on to the next plane to Oslo. This is where I realized where I was going. Quiet business people minding their own business. No people asking about where you went from, why I have tattoos, my piercings. Everyone grey and dull. On the plane I was almost having a breakdown. I was close to going nuts. I needed to do something. I was twitching and turning in the seat. Finally I just closed my eyes and tried to imagine I was somewhere else. Anyhow, I think it will take some time getting used to the fact that it's not warm outside. That it isn't as easy meeting new people. That it is more boring food. But, hey, have to make the most of it right? Only few months until Trondheim and then few months for Melbourne (?)! All right. I'll keep you updated on the changes. I may be home, but I'm not done writing.

The D-day; 6th of May 2009.

So the time has finally come. Less than three hours and I'm on my way to the airport with excess weight in the backpack and a sitar. This is going to hurt my wallet. And of course my heart.

Today I've been doing the last preparations for leaving this place, but I've also started preparations for my new trip. If everything goes as planned I'll be in Melbourne for a year from february 2010. I've met a girl from Melbourne that will help me with accomodation if it will be necessary, and of course it will. Once you start traveling you can't stop and the only way to keep on looking forwards is to start planning the next trip as fast as possible.

Anyhow, this was supposed to be about leaving this place, but I think I've said what needs to be said. It's hard to come up with more explanations while watching all of my stuff packed down in a backpack realizing that this is it. I'll be in Oslo by twelve on Thursday 7th and I hope that people won't leave me alone for the first weekend. Yes, this is an encouragement. See you people back home soon, see you people in India at a later time and see everyone else of you before you know it!

Departure day closing in...

First of all I can't understand how time flies. At some point it felt like I was going to be in India forever and now that I'm getting used to the idea of going back home it's like "SNAP! It's over". I've been thinking of what I will miss of India;

• The friends I have made that I'll hopefully see again in not too long time.
• The food: Idly, Vada, Thali, Naan, Paneer Butter Masala, Channa Batora, Dosai, Porotha and all the other vegetarian dishes that I really enjoy eating.
• The way food is eaten: using only right hand formed like a scoop, using the thumb as a spoon to shovel it into the mouth, using the pointy finger and middle finger as fork and knife. Eating is so much more intimate in this way and it's way better to enjoy the whole experience of the meal.
• The hole in the wall; Our regular bar with beer served through a hole in the wall. The first weeks we thought the employees hated us cause they looked at us in a weird fashion, but they turned out to be really great and always greeted us when we passed by even though we didn't buy anything at that exact time.
• Rickshaws; an easy and cheap way to get around if you really don't want to walk, or if you have to get to the other side of the town really fast to a liquor store to buy Bacardi Breezers before closing time.
• Eating out.; I haven't prepared my own food in a long time, I nearly don't know how to do it anymore. But where one thing lacks another thing steps in to take it's place; I've been washing my own clothes by hand in the shower with a detergent bar, using an hour just to get done. (Yes, I should have an applause for that.)
• The heat; even though it has been incredibly hot here for the past weeks and I've been sweating like a pig, I'd rather sweat than freeze.
• The outgoing people; It's a fact that it's hard to come to a personal level with Scandinavians in particular. This is not an issue in India. This could be kind of over the top for many reserved Europeans, but when you get past that border you will meet so many great people and get strong relations to them.

I could continue with this forever, but this is the main things that I'll miss the first when getting back home.

Secondly I'm amazed by how small the world is. When staying in Varkala I met a friend from my own hometown on the beach, unknowing that we both stayed in India at the same time, and in different places in India. Last night I met a Danish girl, through some common Indian friends, that have been studying in Ireland together with a former classmate of mine that also has lived in my hometown and spent a lot of time in the village where I grew up when we were growing up. There has also been one other guy from my hometown here in Pondi during our studies, but that weekend I was away in Bangalore, but this just proves how ridicilously tiny the world is. Or how people from my hometown are trying to colonize the world yet again.

Now it's time for me to figure out how I'm going to get all my belongings back home without paying a fortune at the airport in overweight charges. I'll just say "Mail, mail, mail!".

Backpacks, drums, restless bumpy bus rides and long lasted return to Pondi.

Actually has this post already been summed up in the title, but I could try to explain a bit more even though your fantasy could do the rest more interesting. Yesterday, at 5.30, I got up, had a shower, cleaned my wounds and packed my stuff together. I went down to the junction near our hotel in Munnar where me and Paul parted ways for the last time in India. He went back to Kerala and would finish up north while I had to get back to Pondicherry for my final week. I went up to the Tamil Nadu bus stand where I met a sleepy bus driver that told me that the bus would leave at 7.00 AM and not 6.30 as I was told. I asked if I could wait inside the bus, and that was OK. At 6.23 we were on our way. This Indian time is a mysterious wonder by itself.

The bus trip was really interesting....and scary. The long, steep hillsides of Munnar is nothing you want to challenge. Tell that to the bus driver. I found out that the best thing was to try to sleep. Close the eyes, lean back, listen to the engine and hope that no one starts screaming. That trick actually helped a whole lot. Everyone told me that the bus was an express bus to Coimbatore. They were wrong. After much discussions back and forth I finally got on to the right bus that we changed to. This went to Coimbatore, but no one on the bus could help me to find the bus stand where the bus to Pondicherry, or Chennai, left from. So I just got off at a bus station. Of course, the wrong one... From this point out I had a lot of helpers. At least seven of them. I felt like Snow White, not referring to skin color as one could imagine. I have never gotten that many business cards in my whole life;

- "Call me if you need any help!"
"Yes, I will."
- "No, but seriously, call me!"

Anyhow, the people of Coimbatore are very helpful and wonderful beings, and even though all buses to Pondicherry were full, they managed to get me the last seat on a local bus. And the guy who managed that really didn't know how much that meant to me. Spending one night at a hotel in Coimbatore only waiting for the buses the day after to leave was not what I could dream of unless having a nightmare. The samaritan looked at me as I was stark raving mad when I shook his hand and thanked him of all my heart.

At this point the clock was 13.17, the bus would leave at 20.30. So what do you do in a town you don't know, where it was hard enough trying to find the bus stand to leave from, and you really won't lose that position again? You stay!

Or at least you stay in the area. I think I didn't leave further away than 5 minutes from the bus stand. Luckily it was a hotel close by with both restaurant and bar. Next door was an Internet Cafe. So the linear story was the following:

1. Thali at the hotel restaurant, which was the best thali meal I've had in India.
2. Internet at the internet cafe.
3. And finally cricket and a couple of KingFisher's at a dark hotel bar where sunlight was denied by thick curtains.
   

Now there was only one and a half hours left. I left for the bus stand where Indian eyes meassured me up, down and sideways as if westerners never travel around India in local buses, which they actually may not do... too much... After an hour the bus arrived and I could kill the last 30 minutes killing mosquitoes in stead. The journey for Pondicherry lasted for nine hours on bumpy roads and hard seats. But the prize at the end of the rope was getting a double room in Pondicherry with an own rooftop and view over the bay of Bengal. And after breakfast and a little rest I'm now ready to take on to Pondicherry once again. This is it. The last week. Cherish every waking moment.


P.S.: while taking the bus I started thinking of every person we have met that hasn't been mentioned here. We have met some very interesting people; from the crazy scotsman in Varkala to the 15 year old Brahmin kid from Mumbai at the hotel in Kottayam that I amazed with card tricks. The local auto repair man from Coimbatore that just wanted me to call to the two Boston girls in Munnar that didn't want me to sit alone eating lunch in a local restaurant. And there are many, many more, but of course I can't write all their life stories and the impressions that they left. But maybe they'll end up in a book once, along with stories about power failure, rooms full of cockroaches and staff that unexpectedly enters your room at night while you're sleeping to hold your hand. India is amazing and hard to explain, but it's worth trying, right?

From beaches to mountains.

After finishing up on kicking concrete so my big toe fell apart, we took the train for Kottayam where we spent a couple of hours. We took the bus early in the morning for Munnar, a hill station with a cooler climate, more vegetation and lots of mountain tops. It was good to see all these things although it felt a bit cold with only 20 degrees. I actually had to put on a sweater, while wearing pants is now a habit I practice in cold areas as well as places with temperatures above 35 degrees. Munnar has a split population between people from Tamil Nadu and people from Kerala which results in a mixed spoken variety between Malayalam and Tamil. This is funny since we know a bit Tamil, but of course it could end horribly wrong as well. Yesterday two guys came up behind us and asked how we were doing, in really bad english. We answered back in english and soon realized that he didn't know much more to say and what he tried to get out was pretty much incomprehensible. So to make him feel better I tried som Tamil phrases, which resulted in the same incomprehensible dialogue, except the tables had turned. He was extatic and started talking, what to us was, gibberish. Anyhow, it was he who started!!

We walked into a small village up in one of the tea farms in the area and met some children. They wanted us to take pictures of everyone and then they wanted to take pictures themselves of everyone. Luckily we're both guys who knows how to say when enough is enough.

There are a lot of interesting signs around here. For instance we have found the "infant jesus radiator shop". I want a car just to go there to get some service done. We have also found a "very very weak bridge", and believe me; they are not kidding. The police has a slogan: "polite, but firm". What a relief.

That pretty much sums it up. Tomorrow morning we'll head for Coimbatore and then we'll separate again where one half goes up north and the other, which is yours truly, will be heading back to beloved Pondicherry to spend the last week with friends I'll soon be leaving behind.

That's it for now. I'll post more later. Mountain hugs to everyone!

Wonderful Kerala.

We've been on the road for a couple of days and finally we settled down for a three day long vacation in Varkala. First we left Kochi by train down to Alleppey (Allapuzha) where we checked into a houseboat and spent the night rocking away to the soft touch of the waves. The backwaters is beautiful and it's so comfortable just getting everything done for you. The only thing you need to do is to enjoy yourself, which isn't really hard when being with good company. We set out to sea at noon and went to buy some fresh tiger prawns from some local fishers. That was amazing. I've never seen prawns that size before. They looked like aliens. Our chef prepared them for us and that is undoubfully the best dinner I've had down here, and maybe the best dinner I've ever had. Later on we watched "Om, Shanti, Om" starring Shahrukh Khan, a really good and funny Bollywood movie with a lot of great songs. The day after we left the houseboat by nine and went for the bus station. We took the bus for a four hour long drive down to Varkala where we have stayed for three days now. This is a tourist place similar to Greece, Cyprus, Spain and, yeah, you catch my drift. Luckily it's the end of the season so it's not many tourists left. Unfortunately this makes all the desperate bars and sellers to become more aggressive to get a grip on to the few people left. Well, anyhow, we get cheap booze and beer compared to the high season prices and even though the monsoon is closing in we still have good weather during daytime. Around 37 degrees and warming sun. Compared to Pondicherry it's more windy here which makes it feel cooler than on the east coast. The waves and the undercurrent here is really strong and many have given in while being swept away, but the lifeguards try their best to keep everyone safe. I wonder if they know how to swim instead of just blowing their whistle. This will be the last day here and we're unsure of where the next trip will go. Some are heading back to Kochi since they're leaving for Pondicherry on Monday. I am not sure if I'll head for Munnar or Thekkady, but first I either have to get to Kottayam or Kochi. Either way it's a day of traveling in bus, and the local buses here are not very comfortable. I'm sorry for not getting to show you pictures, but there is no way to connect my Mac to the internet anywhere so I'll have to publish them in some other way at another time in life. Maybe when I'm back in Pondicherry. Check in for more later. Tally-Ho!

From train to houseboat.

Today we'll leave Kochi for now and head down to the backwaters and Alappuzha. We have a houseboat there for a 24 hour ride through canals and with three bedrooms and freshly prepared fish that'll be fished along the way. We'll try to make it onto one of the local trains. From there we'll see if we'll head down to Varkala to work on the tan.

Greetings from Kochi!

We arrived Kochi in Kerala on Sunday and have already got to try out fishing with Chinese fishing nets, starred in a major Keralan movie, been swimming through the town's streets during heavy rainfall and watched traditional dancing and martial arts performed to excellence.

This sums it all up and, unfortunately, I can't upload pictures because there is no such internet connection here so that I can use my own laptop. But we'll all survive. Today we'll have a reunion with some friends and tomorrow we may head on down south to backwaters or beach areas. Stay tuned.

Nearly the end (some thoughts around life in India).

It hasn't been too many updates here lately. Mainly because nothing has happened. We're counting down the days until the studies ends and try to reminisce all the things we have experienced. I've passed both my mid-term papers and have kind of taken a break from reading while organizing all the information I've stock piled in my memory for the past 9 weeks. I'll soon travel to Kerala where I hope new experiences will make it into new blog posts and extraordinary pictures. So, to make this a blog post that isn't just rubbish, I'll try to paint a picture of what impressions I now have of this "small" Indian town.

'Parklife' has a totally different meaning here. Basically because people actually live in the park.

Most Indians have this mentality that 'what goes up must come down', or more like 'what's inside must come out'. It's not unusual to have Indians spitting right in front of you in the street. While eating at restaurants, or being on planes or buses, your fellow companion in the seat next to you may burp out loud. When going shopping, being a bit larger than the average Indian, you may hear that your size doesn't exist in India. Or if you're slightly overweight they will confront you with the fact that you're actually fat.

Patience is a virtue. There is nothing called efficiency. If you wait for a coffee which you'll get after about half an hour, you'll be surprised by how hard working they actually are at that place.

Never order continental. Or, you may, but it's faster, and far better, with Indian food.

Read newspapers with a six year old's mind. I quote yesterdays paper: "During the weekend 580 people were arrested in Chennai to prevent riots during the election, including 15 anti socials (??)...", or maybe even better "A man, on monday, complained to the police about being harrassed by his wife, which have two kids, for bad housing.".

Don't go reversed bungee jumping. An Indian student's safety belt buckle broke and resulted in a 60 feet launch and likewise a 60 feet fall to his death... Obviously...

What comes around, goes around. Don't become a criminal. A guy in Pondicherry got stabbed to death by 11 members of a rival gang last week just meters away from the bar we hung out at. He had tried to kill one of them the day before, but the "victim" escaped. What you should learn from this? If you need to kill someone: succeed in doing so!

Choose your rickshaw driver with wisdom. If it says "Speed King" on the side along with a drawing of a dragon, then it's a safe bet. It's fast and fun.

Stay away from tuna that doesn't taste like tuna. It is most likely not tuna and will make your intestines wish for a new resting ground.

Get yourself mosquito repellant. Anything will do. You'll get sucked dry anyways, but over a longer period of time.

Get used to bedbugs. Consider them your pets. It's always nicer sleeping with someone, or something, than spending the night alone.

Be prepared for any situation. There may suddenly be a beach party somewhere or a collision involving a couple of motorcycles. Prepare yourself for either surfing or saving lives.

Learn falling techniques. Just in case you want to avoid being a subject of life saving after a motorcycle accident.

Use fans. Fans works just as well as air condition except for the fact that air conditioning gets you sick. If you're sick, deal with it! Indian doctors seems hard to cope with and has very different ways of treating your illness than what you're used to. If your ear hurts it is probably your throat and if you have stomach pain they may have many different options on what it could be. It's a bit like "Are you smarter than a 5th grader?".

Do the finger dance. When the finger dance comes into the picture you know the party has started.

Bear arms. Get yourself a BB-gun. You'll hate the crows and it's good having something in hand that prevents you from running around chasing them instead.

I think this concludes it all, but there is probably more that I have left out at the moment. I'll keep you posted. Peace!

Can you feel it beating?

Some times one does unforgiveable things, some times they're unforgettable. Some things belong to the past, and some times the past affects the present. I've felt like shit for the past two weeks. I've even started listening to Yellowcard, New Found Glory and maybe even Good Charlotte will come along, but I will not take it down to the depths of My Chemical Romance though.

Do you know when you feel so bad that each and every song you hear fits perfectly into your state of mind? It's like in "Can't Hardly Wait" where Preston (Ethan Embry) thinks that "Mandy" by Barry White is a sign for him to tell the love of his life, Amanda (Jennifer Love Hewitt) that he has never ever talked to, that he really loves her. (God, this is pathetic).

The great depression kicked in suddenly releasing an overwhelming flow of feelings I don't normally show. Luckily I got a needed hug from SF, CA. Thanks Jess, I appreciate it.

Anyhow, back to songs; I never thought I would put something like this up here, but, hey, what can you do. This is kind of how I feel:

Yellowcard - Breathing

Eyes are feeling heavy but they never seem to close
The fan blades on the ceiling spin but the air is never cold
And even though you're next to me I still feel so alone
I just can't give you anything for you to call your own

And I can feel you breathing
And it's keeping me awake
Can you feel it beating?
My heart's sinking like a weight

Something I've been keeping locked away behind my lips
I can feel it breaking free with each and every kiss
I couldn't bear to hurt you but it's all so different now
Things that I was sure of they have filled me up with doubt

And I can feel you breathing
And it's keeping me awake
Can you feel it beating?
My heart's sinking like a weight
I can feel you breathing
It's keeping me awake
Could you stop my heart? It's always beating
Sinking like a weight

How am I supposed to feel about the things I've done?
I don't know if I should stay or turn around and run
I know that I hurt you things will never be the same
The only love I ever knew I threw it all away

And I can feel you breathing
And it's keeping me awake
Can you feel it beating?
My heart's sinking like a weight
I can feel you breathing
It's keeping me awake
Could you stop my heart? It's always beating
Sinking like a weight



...and who can forget.

New Found Glory - Forget Everything

Can we pretend for one second that we are together
What's the point of keeping my feelings at bay
It takes alot of me
To get the nerve to wake up
Everyday

And what if I don't
Would you even care
Would you even care

Forget everything that we have done
Erase me
From your memory
Don't call
Don't ask about me until the day hell freezes over

I can't remember the last time I saw you smile
It might have been around this time last year
It takes alot of me
To get the nerve to tell you everything is ok

And what if I don't
Would you even care
Would you even care

Forget everything that we have done
Erase me
From your memory
Don't call
Don't ask about me until the day hell freezes over

It's gone
Before you know it
You can't let go of something you've never had
It's ash until you burn it
I hope I never see you again

And what if I don't
Would you even care
Would you even care

Forget everything that we have done
Erase me
From your memory
Don't call
Don't ask about me until the day hell freezes over

When hell freezes over

Jeez. I really need to lighten my mood. Only three weeks left to enjoy. Maybe time to put that frown upside down? Try to force it. What doesn't kill you makes you stronger, right?

Oh, holi night!

I går, onsdag, ble noen av oss invitert med på feiring av en festival kalt 'holi'. Denne festivalen er en feiring av begynnelsen på våren, men den har en religiøs bakgrunn som ikke gjengis i ritualene. Selve feiringen foregår ved å kaste, eller smøre, hverandre inn i maling som man kan kjøpe som pulver i butikkene. Hvis man blander fargen med vann vil den sitte bedre på klær og hud samtidig som fargene blir mer intense. Vi tok turen til en dansk venn som hadde en takterrasse hvor vi kunne utøve kastingen. Etter en liten stund kom hans indiske venner med fargene, ekspertisen og humøret. Vi startet umiddelbart kastingen og bildene forklarer vel ganske mye av det kaoset som oppsto. Til tross for at dette er en indisk tradisjon som feires ved fullmåne, så er den en mye større del av nord-indisk tradisjon enn den sør-indiske. Det var ikke veldig mange fargelagte mennesker i gatene, men til gjengjeld tok vi veldig i for alle de andre som ikke feiret 'holi'. På samme tidspunkt var det fullmånefestival i fiskelandsbyen som vi feiret i og det var masse folk i gatene, med gudebilder som ble dratt på vogner av bøfler, musikere, og hovedsaklige trommespillere, som lagde om hele landsbyen til en gigantisk gatefest, mennesker som danset i front av opptoget. Det hele var ganske fantastisk, til tross for at vi vekket stor oppsikt mens gående i kø sammen med pent kledde indere som feiret noe helt annet. Avslutningsvis er konklusjonen 'gøy', og at vi burde virkelig ha mulighet til å gjøre noe lignende hjemme.

Dagen før regnet det helt voldsomt her i Pondicherry. På få minutter var gatene fullstendig oversvømt og kanalene hadde problemer med vannmassene. Vi befant oss på feil leilighetskompleks i det helvete brøt løs og det tok fem meter i vårt forsøk på å få tak i en rickshaw før vi var så våte at vi like godt kunne gå hjem. Et annet faktum var at rickshawsjåførene ikke ønsket å kjøre i været, så vi hadde måttet benytte apostlenes hester uansett. Det var ganske gøy å betrakte de få på moped som kjørte gjennom regnet mens de klynget seg fast i paraplyer. Som om det skulle hjelpe noe som helst. På enkelte steder hadde vi vann til godt over anklene. Siden vi uansett ikke hadde tørre områder på kroppen fikk vi muligheten til virkelig å danse i det ekstremt virkelige regnet. Det var som å være seks år og hoppe i alle vanndammene fra x til y, men i og med at det ikke var vanndammer med fullstendig oversvømmelse kunne vi hoppe så mye vi ville og hvor vi ville. Vi så ingen hjemløse liggende i gatene på tur hjem, men vi bevitnet en nabo som sto og skyflet vann ut av førsteetasjen sin.

Disse to dagene var begge muligheter for å være litt barnslig, som er vel og bra som et avbrekk fra antropologiske teorier og terminologi. Nå har været blitt bedre selv om det er noe kjøligere enn før uværet startet og til slutt er et bilde av den idylliske utsikten vi har fra takterrassen vår. Happy Holi!

Såre fingre.

Det har ikke skjedd altfor mye den siste uken om man ønsker oppdateringer og bilder fra utflukter og utskeielser. Det har likevel vært en kjempeuke og om det ikke har vært så mye reising har det vært spesielt en ny opplevelse. På onsdag startet jeg med min første sitartime. Guruen min, Tapa, gjennomfører individiuelle sitartimer hjemme hos seg selv i en fiskerlandsby litt utenfor selve bykjernen. For å komme dit kan man gå, sykle eller ta rickshaw. Jeg foretrekker apostlenes hester siden turen kun tar i underkant av 30 minutter. I fiskerlandsbyen lever folk ganske enkelt, i hvert fall av hva jeg har fått glimt av gjennom åpne dører på vei til guru Sri Tapa. Barna leker rundt i gatene på kveldstid med rotter som løper rundt i kloakksystemene langs gatene. De eldre spiller bocca og kvinnene sitter på fortauene og kjefter på mennene sine.

For de som ikke vet det så er sitar et veldig forskjellig instrument fra gitar, til tross for enkelte likheter. Sitaren har 17 eller 18 strenger i motsetning til gitarens 6. Den er godt over en meter lang og har en eller to ressonanskasser. Man spiller med et slags "plekter", kalt 'mesram', som man fester fast på pekefingeren. Strengene ligger høyt over halsen og båndene er buet, noe som gjør at man må presse ned strengene 1,5 til 2 cm i motsetning til de millimetrene man presser ned gitarstrengene. Dette medfører igjen at man må spille på en annen måte når man bruker fingrene. På venstre hånd bruker man kun pekefinger og langefinger til å presse ned strengen og man bruker da halve øverse leddet. Altså man bruker mer av fingeren til å lage lyden enn på gitar. Sitaren har en hovedstreng som man stort sett bruker hele tiden og de fleste andre strengene lager ekstra lyd ved at de vibererer når tonen fra de andre strengene blir spilt. Dette skaper den ekstremt kule sitarlyden.

Det fins også regler for når man bruker pekefinger og langefinger. Langefinger skal kun brukes i siste sekvens når man spiller en tonerekke, og skal alltid brukes først om man spiller seg nedover i oktavene, men i hovedsak bruker man for det meste pekefinger. Første timen jeg hadde spilte vi i to timer og fingrene mine verket. For å dra det videre mens jeg først var i gang tok jeg en time to dager etterpå også. Selv om fingrene mine skriker etter bare minutter, så holder jeg ut så godt jeg kan. Timene skal egentlig vare i kun en time, det er det jeg betaler for, men fordi jeg lærer så fort går guruen min igjennom mer og begge timene har vart i to timer. Altså kan jeg gjennomføre flere kurs mens jeg er her enn hva som var planlagt. Guruen min trodde ikke på meg at jeg ikke hadde spilt sitar før ved første timen fordi alt så ut som om det falt seg naturlig. Jeg forklarte at jeg har spilt gitar i 17 år, og selv om han mener at så lenge man spiller et strengeinstrument så kan man fort lære seg andre, så hadde han sine tvil om at jeg ikke hadde spilt før. Et bonuspoeng til meg.

På tirsdag får jeg en egen sitar som jeg kan øve på mens jeg er hjemme. Jeg får også mulighet til å se og bestille en spesialhåndlagd sitar etter mine spesifikasjoner. Sitarene blir bygd i Calcutta og tar en måned å produsere fra bestilling. Med andre ord får jeg den rett før jeg reiser herfra. Sitaren koster mellom 15 000 til 20 000 rupier, noe som tilsvarer kr 2250,- til 3000,-, en ganske høy pris, men selvfølgelig en mer eksklusiv variant. Samtidig er det da også lagt mye penger i sitarkassen som det stilles høye krav til. Ressonanskassen er veldig skjør og det er derfor viktig å ha god polstring i kassen, spesielt ved reising.

Til uka skjer det et par ting; i morgen er det fullmånetur rundt et hellig fjell. Turen tar en stund å rusle og man skal visstnok få en renselseseffekt av den. Er ikke helt sikker på om jeg har lyst til å ta den eller ikke. Men vi skal åpenbart får mulighet til å se "over en million mennesker", som feltsjefen her påpekte. Det er vel kanskje ikke så mye i målestokken her nede, men han henvendte seg sannsynligvis til nordmenn som nesten aldri har sett folk før.
Ellers har jeg et feltarbeide som må skrives snart samt en semesteroppgave. Har noen forskjellige problemstillinger, men har vanskelig for å ta stilling til hvilken av dem jeg skal ta for meg. Det ordner seg nok. På onsdag kommer Thomas Hylland Eriksen for å forelese for oss i to uker og til helgen ser det ut til at vi sjekker ut muligheten for å ta en tur ut til Chennai for å se byen. Jeg lurer også på om jeg skal få tatt meg en tur inn i Matrimandir i Auroville i løpet av mandag morgen. Alt dette og mer til kommer jeg tilbake til senere.

PS: Grunnen til at det ikke kommer så mange bilder av noen av utfluktene skyldes at det er en del steder vi reiser til som har fotoforbud.

PPS: Dette gjelder ikke for sitarundervisningen, men den tar jeg ikke bilder av.

Materielle opplevelser og åndelige skuffelser.

Grunnen til manglende oppdateringer her er langt fra resultatet av at ingenting har skjedd. Faktisk er det stikk motsatt. Derfor kommer det igjen et kjempelangt innlegg. (To my english speaking followers; I'm working on translations, but it takes a while so just sit tight. I'm working on Indian time and Indian ineffectiveness).

Dette innlegget vil være tredelt i ekskursjoner, men firedelt for en liten oppdatering om selve livet her nede. Her kommer en kronologisk oversikt som starter forrige helg, altså 19. februar til 22. februar.

Bye bye India

Vi hadde langhelg for litt over en uke siden og hadde mulighet til å ta en lengre tur innover i India. Det var mange planer som ble lagt, men derfor færre som ble satt ut i livet. Det er så mye å se så det er vanskelig å vite hvor man skal begynne:

1: Kanyakumari; en pilgrimsby helt i sør.
2: Mudumalai; en nasjonalpark på grensen til Kerala hvor man tidligere kunne dra på tigersafari på elefantryggen. Dette er visst ikke mulig lenger på grunn av elefantenes dårlige tilstand.
3: Tharangambadi; en tidligere nederlandsk, dansk og engelsk koloni.
4: Mamallapuram; et rolig sted med templer og strandliv.

Først og fremst var vi en gruppe mennesker som kunne tenkt oss til Mudumalai. Det er en lang tog-, og/eller busstur, men det skal visst være verdt det bare for å få kjørt det lille damplokomotiet som snirkler seg innover fjellene i Ooty på høye pillarer i fjellveggene. Det viste seg imidlertid at nasjonalparken var stengt på grunn av tørke og da forsvant den planen. Den neste var å reise til Kanyakumari, men i og med at nå begynte det å forme seg nye grupperinger med andre planer ble det hele noe usikkert og selvfølgelig bidro også aspektet med at planleggingen startet to dager før langhelgen startet. Noen hadde tenkt seg til Mamallapuram, og som den strandløven jeg er var ikke det akkurat hva jeg kunne tenkt meg i løpet av de tre fridagene vi nå hadde fått. En annen gruppe bestemte seg for å reise til Bangalore, som ligger i Karnataka, en IT-by med klare vestlige trekk, og når en i reisefølge ble syk så lettet jeg henne for bussbillettene. A win/win situation.

Vi reiste med nattbuss på torsdag og ankom Bangalore veldig (og jeg understreker veldig) tidlig på fredag morgen. Det var lite som var åpent og etter å ha funnet hovedgaten satte vi oss ned ved bordene på et stengt kaffested for å dele det lille vi hadde av mat og drikke. Her satt vi i et par timer før byen begynte å bevege på seg. Vi hadde flere ting vi hadde lyst til å se og leide en bil med provatsjåfør for 8 timer. Først dro vi for å se hovedtempelet til Hare Krishna-bevegelsen i India. Jeg har tidligere sett byggverkene og tenkt at de er noe overdrevent pompøse når det kommer til velstand, men hadde et håp om at bevegelsen var av det åndelige slaget slik som man gjerne før inntrykk av. Den gang ei. For det første måtte vi betale inngang, noe som er greit nok, vi er turister. For det andre hadde de lagd et kjempekøsystem med rekkverk overalt, kanskje ikke det mest estetiske i et kritthvitt tempel med forgylte tak-kupler. For det tredje kom vi alltid først foran statuene som ble tilbedt av mennesker som var der nettopp for å be. Dette føltes både ulogisk og respektløst ut, betal og se, ikke kom inn, opplev og respekter. Det samme skjedde i alle tre templene vi var inne i. Når vi så var på vei ut igjen ble vi tatt tak i av et Hare Krishna-medlem som ga oss et mantra som vi skulle si 108 ganger om dagen:

Hare Krishna, Hare Krishna
Krishna Krishna, Hare Hare
Hare Rama, Hare Rama
Rama Rama, Hare Hare

Ja, jeg kan det faktisk by heart, men ikke akkurat det største man kan oppnå. Han prøvde i tillegg å verve oss til et "feed the poor children"-program. Vi skulle gi 6000 rupi for at bevegelsen kunne gi mat til 5 barn i ett helt år. I samtalen kom det frem at kun 20% av disse pengene gikk til dette formålet, senere ble det klart at de resterende 80% gikk inn i bevegelsen og bevegelsens planer om å bygge en Hare Krishna temapark. Ja, jeg veit, det er usmakelig. De hadde tilogmed plantegninger. Hele veien ut av tempelet var fylt opp av boder hvor de prøvde å selge så mye materialistisk som overhodet mulig; bøker, mat, smykker, ornamenter og religionen sin, og i tilleg; de tok kredittkort. Jeg har aldri følt meg så dårlig et sted i hele verden før. Det kan hende det sier mer om meg i og med at vi vasser rundt i fattige gatebarn som tigger her nede, men det er noe i at disse "åndelige" bevegelsene også misbruker og utnytter de samme menneskene. Vi er i hvert fall bevisste på at vi ikke kan forandre India ved å gi penger til tiggere, og at mye av tiggingen er organisert kriminalitet (en filmanbefalningen som underbygger utsagnet: Slumdog Millionaire).

Det skal sies at det var umåtelig godt å komme seg på god avstand unna klørne til Hare Krishna. Neste stopp var Bengaluru Palace. I dette palasset bor det fortsatt en Raj, en i slektskap med tidligere kongeslekter, og palasset brukes som museum for å vise familiens storhet og eksentriske vaner. Huset var bygget i engelsk stil, noe som en engelsk turist blånektet på, og var full av møbler og lukter som minnet meg om hytetur. Det meste sto ikke i stil, det var et elefanthode på veggen, bilder av elefantjakter fra en svunnen britisk imperie-epoke, krakker laget av selve foten av elefanten, og også krakker lagd av beinene til ville bøfler. Bak et erotisk kunstmaleri satt det fast en due og den så død ut. Jentene reagerte verst på den fastklemte skapningen og satt i et hyl når guiden vår skulle få den løs. Det viste seg at den slettes ikke var død. Dere har kanskje sett hvordan det er når man slipper ut duer ved hvite bryllup, at man holder duen med begge hendene, kaster den ut i luften og den forsvinner ut i horisonten. Vel, dette var ikke en gang i nærheten av det. Guiden holdt duen i begge hender, strakte hendene mot taket, kastet duen til værs, duen tok to vingeslag og gikk fullstendig på tryne i en av søylene i den store dansesalen og ble liggende på gulvet før den hoppet under et bord. Og så gikk vi videre. Det er merkelig hvordan indere behandler dyr her nede.

Etter det noe semre palassbesøket tok vi turen til Bangalor botaniske hage. Dette var heller ikke det helt store, men det kan skyldes at vi begynte å bli sultne og ikke hadde så lyst på blomster og trær akkurat da. Vi tok turen inn til byen og spiste lunsj på Hard Rock Café. Noe som er rart med HRC er at når man er på innsiden er man i et helt annet land. Da vi kom ut igjen var det kun én tanke i hodet: "Jøss... Er vi i India?". Uansett, resten av dagen gikk med til shopping i store merkeklærbutikker, og dette er noe jeg virkelig ikke savner. Jeg synes det er utrolig godt å få avstand fra den vestlige verden, maset om materielle verdier og stresset med både tid og rom.

Vi tok etterhvert inn på et helt greit hotell som var kaldt og uten dusj. Men vi hadde ei bøtte. Kvelden ble tilbragt i en cocktailbar.

Dagen etter brukte vi i zoologisk hage. Etter besøket i den zoologiske hagen i Santa Barbara har jeg funnet ut at jeg ikke liker å se dyr innesperret i bur, de skal være i fri utfoldelse i sitt eget naturlige element. Derfor skal jeg ikke si alt for mye om besøket her fordi mine inntrykk allerede er gjenspeilet i et tidligere besøk i en annen by i et annet land. Men vi fikk da sett tigere, og hvite sågar.

Turen gikk tilbake til Puducherry lørdag kveld i en sovebuss med senger og aircondition. Vi lå to i hver seng, og rett før min makker la seg sa hun "De sengene her minner meg om danskebåten, jeg håper at bussen kommer til å gynge litt for jeg sover så godt i båt". De indiske veiene er et kapittel for seg selv. Jeg må i hvert fall nevne at noen gynging var det så absolutt ikke. Vi spratt opp og ned og hit og dit. Jeg, som lå ytterst, måtte klamre meg fast i en stolpe for å ikke falle ut og ned på golvet en og en halv meter lenger nede. Knokene var helt hvite, og øynene sikkert røde. Det ble ikke mye søvn på den turen. Alt i alt vellykket. Sett med indiske øyne.

Tempeltur og dansefestival

Tittelen er veldig selvforklarende. Vi dro på tempeltur og dansefestival på fredag etter lunsj, sånn omtrent klokken 14.00 (klokken 09.30 norsk tid). Etter en noe intim og særdeles luftig busstur var vi fremme til å innta nok et tempel. Dette var et par hakk større enn de vi hadde vært i tidligere. Det besto av tre deler og var visstnok veldig godt vedlikeholdt i og med at man kunne se steingudinnene i tempelets søyler veldig godt. De har visst en tendens til å bli møkkete siden tilhengere gjerne tar på de i forbindelse med hyllingen. Vi gikk igjennom tempelet på egenhånd og det var en veldig avslappet og behagelig atmosfære der, dog noe varmt. Tempelet hadde også et kjempebasseng for renselse, men man måtte passe på å ikke vaske klærne sine der eller vaske seg med såpe. Det var en dukkert og fiks ferdig, så der hadde de tre-minutters dusjrutinene mine kommet godt med om jeg hadde trengt renselse. Vi var også vitner til fredagens hyllest til Shiva (correct me if I'm wrong on this one). Her kan man få velsignelse, noe som er en stilig prosess hvor man gnir aske i panna som et symbol på manifestasjonen av det guddommelige, og man kan bevitne mennesker som ber sammen i høylydt mumling. Shiva var gjemt bak et teppe hvor to av de ansvarlige tente fakler før teppet ble dratt til siden. Umiddelbart beynte mumlingen i rommet av flere titalls fremmøtte og stemningen virket noe surrealistisk, noe dommedagsaktig, eller noe hentet fra Twin Peaks. De ansvarlige tempelpasserene ga velsignelse til guden med røyk fra fakler og hele seansen varte et par minutter før teppet ble dratt for igjen. Om du kommer for sent er det ingen kjære mor.

Etterpå tok vi turen til dansefestivalen. Indisk tradisjonell dans er historiefortelling om guder og historiske personer fra indiske sagn akkompagnert av en musikkgruppe som spiller musikk på tradisjonelle indiske instrumenter. Selv om forestillingen er fantastisk når man betrakter stil og pynting så var det, personlig, ganske kjedelig. For det første bryr jeg meg fletta om dans, for det andre var musikken kjip og for det tredje verken kjente jeg til historiene eller skjønte hva dansen dreide seg om. I tillegg så foregikk det hele på en plass fylt av sand og resultatet av dette blir fullstendig tåkelegging når flere mennesker beveger på seg samtidig. Og om alt dette ikke var nok så sto et rastløst politikorps for vaktholdet og kommanderte folk til å sette seg, for så å be de samme flytte seg, for så å be de samme sirkulere, for så å be de om å gå et annet sted, og når de så kom seg til et annet sted ble de bedt om å sette seg igjen. Alt i alt ganske frustrerende, men vi fikk i hvert fall lov til å komme oss helt foran ved scenen for å ta bilder. Vi var hjemme igjen klokken 11 på kvelden og i seng klokken 12 med en kort natts søvn i møte.

Meditasjon, The Mother og romskip

Klokken 4 lørdag morgen var vi oppe igjen. Turen skulle nok en gang gå til Auroville for vi skulle være med på noe så eksklusivt som morgenseremonien hvor Aurovillianerene feiret sin landsbys 41-års dag. Noe som gjorde dette spesielt var at været var fullstendig uvanlig i forhold til hvordan det er her på denne tiden. Det var tykk tåke som faktisk var til å både ta og føle på. Det var også veldig mye kjøligere enn det har vært her siden vi kom, og vi kommer sikkert ikke til å oppleve det samme senere heller. Vi kom til Auroville med buss klokken 5 og kom inn i sirkelen hvor meditasjonen allerede foregikk. Det var masse lys overalt og til tross for at det ikke var halvullt hadde det møtt opp en god del mennesker. Det var helt stille og jeg ble sittende og meditere i en time før seremonien startet. Det ble tent et bål i midten ved siden av en stein som er sammensatt av steiner fra alle verdens land for å symbolisere det internasjonale samfunnet som befinner seg i Auroville. Etter en liten stund ble det satt på et lydbånd av stemmen til The Mother hvor hun fortalte på fransk og engelsk om bakgrunnsidéen for samfunnet og om den totale underkastelsen man må utføre for å bli en del av byen. Jeg kan ikke gå for mye i detalj om hvordan denne byen fungerer og hva den står for, men det står masse informasjon om dette på nettet. Det skal sies at det var en litt ekkel stemning når man hørte The Mothers stemme, hun var helt åpenbart en gammel dame da hun spilte inn opptaket. Og jeg tror også som en gammel dame at hun ikke var helt riktig navla (for å si det på den måten). Jeg har mine tvil til at en person som i tiår har gått under navnet "The Mother" for hennes guddommelighet og gurustatus klarer å holde seg helt mentalt stabil til "the bitter end". Hun snakket om hvordan man må gå inn med åpent sinn og fullstendig uten spørsmål når man blir en del av byen. Hun snakket også om hvordan alle er en del av samme romskip (denne "romskip"-betegnelsen kan være en betegnelse på det fremtidige supersamfunnet som hun så for seg. Om du kikker nærmere på bildet jeg tidligere la ut av modellen som Auroville en gang skal ligne på, så er det tydelig at det er en del futuristiske tanker ute og går i Auroville). Til tross for alt dette som veldig mange av studentene reagerte på, og som sikkert dere også gjør, så er jeg svært uenig i benyttelsen av begrepet "sekterisk" om Auroville. Auroville er noe mer enn en sekt så lenge det ikke er snakk om religion. Men man har selvfølgelig tilbedelsen av en guru. Det hele er et definisjonsspørsmål og jeg velger å tolke det til en større mening i stedet for å ta del i en, for meg, "overflatebasert" og forhastet tolkning. Men det er forståelig at man stigmatiserer noe man ikke rasjonelt kan forstå. (Det hadde kanskje vært greiere å la meg gå i Philadelphiamenigheten mamma?)

Som mange av de jeg kjenner påpekte før jeg forlot fedrelandet, så kom det mer eller mindre ironiske hentydninger på at jeg kom til å bli igjen i India og aldri komme tilbake til Norge. Til min "store" overraskelse så er dette også hentydet fra en del av de jeg ikke kjenner her nede også etter mine uttalelser og interesse om og for Auroville. Dette er vel noe som underbygger mitt ovenstående utsagn om hvordan man stigmatiserer fremfor å forstå. Men ta det rolig, jeg kommer nok hjem, dog kanskje noe senere (pluss minus 10 dager). Auroville er i hvert fall et veldig interessant studieobjekt og Aurovillianere interessante studiesubjekter, og det at muligheten for å kunne ta en masteroppgave her med de kontaktene vi nå har oppnådd øker min pågangsvilje til å inneha en master i sosialantropologi. Så foreløpig er ikke denne turen bortkastet, til tross for at det helt sikre svaret ikke foreligger før etter eksamene i mai og juni.

Og ellers...

Det her skulle vel egentlig ha vært hoveddelen av blogg-innlegget, men så lenge dette innlegget allerede har blitt voldsomt langt skal jeg bare gjøre en rask redegjørelse for hvordan oppholdet her er. De siste 10 dagene har det blitt merkbart varmere, men på taket av leilighetskomplekset og ved studiesenteret er det fortsatt bevegelse i luften og god bris. Bortsett fra mat rundt på diverse vegetarrestauranter så foregår livet mye i leiligheten etter at de daglige studiene er unnagjort. Jeg må snart se å komme meg ut av bunkeren, men det skal sies at det er godt å trekke hjem til en roligere tilværelse. Det er til tider slik at jeg føler at det er nok India, med bråk og folk og bæsj og lukter og trafikk og varme og dårlig service og alt annet som blir mer negativt når innstillingen er dårlig. Dette kan være et utfall av tre ukers syndromet, jeg nekter i hvert fall å gi etter, for til tider er det også helt topp å være her. Mange hyggelige mennesker og tross alt fjernt fra snømåking og norgesrekord i brøytekanter. For å være litt kjepphøy så skal jeg nevne at øl'en her koster 7 kroner for en 0,65 liter med 5-8% og at den er iskald i forhold til de drøye 30 gradene vi koser oss i. God vinter!

Everybody's got something to hide (except for me and my monkey)

Det er på tide med en ny oppdatering og nå har jeg faktisk noe annet å presentere enn klær. Jeg har vært på to utflukter som har vært veldig interessante, dog en tur mer enn den andre. At de nå kommer i både kronologisk rekkefølge og at jeg sparer det beste til sist er rent tilfeldig.

Dagstur til Gingee Fort

Gingee Fort er lokalisert et par-tre timer utenfor Pondicherry. Med andre ord en grei kjøretur. Fortet ble bygget i det niende århundre og var i hendene på mange forskjellige kongedømmer før franskmennene fikk fortet overgitt og senere tatt av britene. Gingee er med andre ord veldig gammelt og fullt av historie. Like gøy er at det er like fullt av aper, både høyt og lavt. Små aper, store aper, gamle som unge. De første møtte vi allerede rett innenfor inngangspartiet og det skulle bli langt fra det eneste møtet med disse vesenene som vi har så mye til felles med.

Vi fikk en mer eller mindre guidet tur rundt i forskjellige bygg selv om det var vanskelig å feste seg ved informasjonen som ble villig utdelt av vår ledsager. Det var for mye å ta bilder av til det. Men det man går glipp av kan man lese om på internett. Etter en halvtime eller så var det dags for å ta fatt på stigningen til selve fortet som ligger på en høyde rundt 240 meter høyere oppe. Dette høres mye mer svimlende ut når man konverterer det til 800 fot, men selv om det kanskje ikke er snakk om kilometere her, så er 240 meter loddrette vegger temmelig langt å klatre.

Trappene var lange, trinnene ujevne, det gikk opp, det gikk ned, det var flatt, det var varmt og vi gikk fort. I hvert fall en sprek liten gruppe av oss. På veien møtte vi lokale indere som tok pauser i skyggene av de forskjellige vaktpassasjene på vei til toppen, men pause er noe nordmenn, svensker og dansker aldri har hørt om. Vannet gikk tomt lenge før toppen, men de staute skandinavier hadde blikket høyt festet og hodet høyt hevet. Ikke bare skulle de til toppen, men de skulle "til toppen"! Vel oppe fortsatte vi direkte opp trappen til taket av den høyeste bygningen. Her "balanserte" vi på en meter brede stenvegger og lente oss mot både vinden og solen.

Utsikten var fabelaktig og det var virkelig verdt turen. I ettertid skulle jeg ønske at vi hadde veid bussen både før og etter step-treningen for i de trappene ligger det igjen mange kilo. Turen ned var noe raskere, noe lettere, men likevel temmelig hard. Det kjennes at man må holde igjen for hvert steg i stedet for å sparke fra. Vel nede var det bare gelé igjen av tidligere store sterke lårmuskler, men det hjalp med en liten rast i skyggen og en hyggelig prat på tamil/engelsk med noen lokale indere.

Etter første etappe stoppet vi ved Thiruvamathur (det er i hvert fall det jeg tror tempelet het). Det her helt ubeskrivelig hvordan disse tidligere sivilisasjonene kunne finne på å dekorere templene sine i så stor grad som de har gjort. Hadde det ikke vært for at alt i dag har blitt erobret eller oppdaget så kunne man virkelig ha fått følelsen av å være en eventyrer i dette landet. I stedet er man bare en skarve turist. Men sånn er det å slite med etterdønningene av imperialismens glansdager.

Foredrag i Auroville

Rett utenfor selve byen ligger en landsby kalt Auroville. De kaller den selv en smaragd, men dette er et definisjonsspørsmål i forhold til de emiske og etiske aspekter. (Ja, mamma, jeg har fått terminologien under huden). Kort fortalt er Auroville et sosialt forskningsprosjekt som ble startet for 41 år siden med et idealistisk grunnprinsipp om å leve uten penger som en negativ heftelse og heller fokusere på forbedring av individuelle behov og kvaliteter. Kort sagt er det mange som ville ha puttet disse menneskene i diverse politiske båser og kalt de sprø og underlige. Det er derimot ikke "lov" å snakke politikk og religion i Auroville noe som gjør at samfunnets grunnprinsipp ikke trenger å etterprøves på standpunkter som ville ha skapt splid og konflikt. Vi var så heldige å få lov til å komme til et kort foredrag med påfølgende spørsmål og dialog med Aurovilles sjeføkonom som prøvde å forklare den Aurovilske økonomien så godt som mulig til noe forundrede og kritiske elever.

Det som gjør dette stedet så interessant er at til tross for deres grunnprinsipp i å slippe verdier som en negativ faktor i individenes liv så har de et veldig intrikat system for å kunne være et lukket samfunn som styrer sine egeninteresser så vel som at de må forholde seg til de eksterne markedskreftene i verden. Auroville må, som alle andre samfunn, belage seg på import og eksport, men de prøver så godt som det lar seg gjøre å produsere sitt eget for å kunne opprettholde uavhengighet fra det "korumperte" samfunnet utenfor. Internt baserer de seg på sirkulasjon av deres egen valuta som måles i både verdi av deres ytelser så vel som registrering av ytelsene. (correct me if I'm wrong) Som sagt er systemet veldig intrikat og jeg skyter meg fort i foten når det kommer til gjengivelse av foredraget fordi det ble litt mye på en gang, og også mange retninger siden det ble spørsmål fra mange forskjellige. Men om du søker mer informasjon finner du dette på www.auroville.org under "Economy".
Auroville har som mål å nå en høyere forståelse samt å komme på et høyere samfunnsnivå enn hva dagens samfunn er, hvor det åndelige overgår de materielle behov. De er i dag 1500 fastboende innbyggere hvorav mellom 700 og 800 menesker er avhengige av Aurovilles økonomiske fundament som styres av et Sentralisert Fond (Central Fund). Pengene som er i Central Fund er penger som innbyggerne har klart å produsere. Innbyggerne får så opprettet kontoer som er "Aurovillepenger" og som kun kan benyttes i Auroville. Om man har behov for hard valuta kan man disponere "fritt" av Central Fund. Her oppstår et problem. Hvordan skal man kontrollere hva slags verdi som er rettferdig ut i fra hva man har gitt og hva man har ytet når verdiene ikke er basert på vanlig økonomisk valuta? Hvordan skal man foreta konverteringen? Disse spørsmålene og mange andre har eksistert i mange år i Auroville og diskuteres på jevnlig basis i mange forskjellige råd.

Auroville har ingen pensjonsalder og baserer seg på å utnytte den energi man er i stand til å gi til samfunnets beste. Velferdstilbudet plukker opp de som ikke er i stand til å yte noe mer. Gjennomsnittsalderen i Auroville er mellom 30 og 40 år, noe som vil si at de er avhengig av å få inn yngre mennesker jevnlig siden unge mennesker kan yte mer energi enn eldre og at dette er viktig for å kunne ta Auroville til det nivået de ønsker. "The Mother's" grunnplan fra 1968 var å skape en by med plass til 50 000 innbyggere. I dag er det rom for 5 000 så det er fortsatt en lang vei å gå. Det skal også nevnes at der Auroville nå ligger tidligere var udyrkbar rød ørkenjord, men at de har gjennom fokus på høymoderne teknologi klart å skape et frodig vekstområde.

Auroville er stolte av å være foregangsfigurer for et "rikere" samfunn hvor levestandarden er høy, arbeidet godt betalt og teknologien og agrokulturen er fruktbar. Likevel er det betenkelig at et sånt samfunn opprettes i et land hvor levestandarden er lav, lønningen lave, fattigdommen stor og generelt på et mye lavere nivå. Ja, Auroville har gode kvaliteter og et godt utgangspunkt, men man kan spørre seg om de ikke opphøyer seg selv i forhold til en kultur som allerede har forfalt til et nivå som urettferdiggjør sammenligningsgrunnlaget. Smaragden er virkelig verdt et besøk og jeg kommer til å reise dit igjen, det er imponerende hva man kan få til om bare mennesker er enig i et grunnleggende fundament om et felles mål om en alternativ livsstandard.

Og ellers...

...så har de begynt en del streiking her nede. Eller i hvert fall en eller annen form for solidarisk aksjonering. Som demokrati er India ganske fantastisk. Det er veldig mye politisk aktivitet her og selv om det indiske demokratiet kan virke skjørt er det ganske imponerende med den oppslutningen politiske partier får ved opptog og demonstrasjoner. Det skal være valg i India i April/Mai og derfor har nok bevisstgjøringen nå blitt trappet opp noe. Det er uansett veldig spennende. Jeg kan ikke si at jeg har sett noe norsk parti gå i tog med rød "hammer og sigd"-fane i rushtrafikken noe sted og likevel komme fra det med æren i behold.

Jeg fant dessuten plutselig meg selv i en tilstand av at jeg har opprettet en komfortsone her nede. Dette skremte meg egentlig litt fordi jeg ønsker ikke å være et rutinemenneske som dilter etter til hva enn folk måtte ønske. Vi hadde plutselig fått et stamsted for frokost og et annet stamsted for middag, den samme butikken for kleshandling, kjøpesenteret for diverse og handlegata for kikking. Derfor bestemte jeg meg for å reise litt til helgen. Planen var tigersafari fra elefantryggen i Mudumalai National Park ved grensen mellom Tamil Nadu og Kerala. Turen ville ta 14 timer frem og 14 timer tilbake med mulighet til å kjøre "toy train", et tog med damplokomotiv som går på høye stillaser over fjellveggene. Det viste seg imidlertid at parken er stengt grunnet tørke og at den mest sannsynlig ikke åpner før i april. Problemet da er at det har begynt å bli så varmt at i ikke kommer til å få se noen tigere likevel, men det gjør ingenting fordi elefantene visstnok var i så dårlig form at de har sluttet å benytte dem som transportmidler. Så tigersafarier på elefanter uten både tigere og elefanter vekket ikke akkurat eventyrlysten i meg. Jeg satser heller på en helg på Indias sydligste spiss og går for meditasjon under soloppgangen ut mot havet. Sadhu'en har talt.

Noen bilder (som jeg lovte) og noen historier (jeg ikke klarer la være å fortelle. Yes, it's fashion!)

Ok, jeg lovte dere bilder. Her er noen få til dere sulteforede der ute. Noen palmer også for kalde nordmenn.

Det slår meg, i det jeg skriver dette, at flere og flere bloginnlegg blir relatert til klær, og historiene nå er heller ikke noen unntak. Det at jeg går rundt i tradisjonelle indiske klær skaper en god del morsomme historier og er en innledning til mange samtaler med lokalbefolkningen. De er virkelig stolte av klesstilen sin og det er veldig tydelig at de ikke er vant med at vestlige kler seg i deres egen "nasjonaldrakt", noe som ikke betyr at dette er negativt.

I dag så har vi vært på en strand som er stengt for lokalbefolkningen og det er kun enkelte mennesker tilhørende landsbyen og deres venner som har adgang til den. Vår feltsjef kommer fra nettopp denne landsbyen og som hans venner har vi fri tilgang og adgang til denne perlen. For å komme oss dit må vi benytte oss av rickshaw eller, alternativt, buss (men den vet vi ikke hvor går fra ennå). På tur tilbake kapret jeg og Gaj en for to tredjedeler av den opprinnelige prisen (mestere i pruting). Vi la merke til at sjåføren ikke benyttet samme vei tilbake som når vi kom og Gaj sa til meg "he must know of a shortcut". Vi havnet inn i en blindgate hvor han stoppet foran en bygning, snudde seg til oss og sa "this is is my daughters school, you wait here". Mens vi satt og ventet la jeg merke til en dame som satt på veien foran oss med noen klær, og hun la åpenbart merke til meg også, eller i hvertfall plagget jeg var kledd i. Hun begynte å rope på hele familien og plutselig var rickshaw'en omringet av folk som smilte og hilste. Da sjåføren kom ut igjen med datteren sin ble han nødt til å tolke hvor jeg kom fra til de nysgjerrige skuelystne. Datteren hans var et eneste stort smil, en ekstremt søt unge med musefletter som tok vare på pengene da vi betalte.

På vei til middag senere i kveld gikk vi forbi en butikk hvor en av de ansatte i butikken viste tegnet for "veldig bra" (med pekefinger og tommel formet til en "O") og en annen ansatt ute på gaten tok meg i hånden på grunn av klesvalget. Andre igjen stopper bare for å si i fra hvor bra de synes det er at deres eget plagg blir brukt av de besøkende.

I tillegg gjennomgikk vi et kurs i Tamil i går og noen av glosene begynner å sitte. Jeg kan for eksempel begynne å diskutere priser med rickshawsjåførene på deres eget språk, noe som resulterer i at vi får bedre priser. Det hele begynner å bli veldig gøy i og med at stedet begynner å vokse på meg og også at jeg tar en mye større del i stedet enn jeg gjorde da jeg kom uvitende med bakoversveis og jetlag under huden.

Klærne gjør mannen

På onsdag var jeg på kurs for å lære hvordan man har på seg sari og dhoti. Sari er et plagg for kvinner som består av et veldig, veldig langt stykke stoff som surres rundt kroppen og kastes over skulderen. Dette høres lettere ut enn det faktisk er, på tross av at jeg ikke har noen personlig erfaring å skilte med her (forståelig nok), men det ser ut til at det er verdt det for de som går med sari.

Dhoti er også bare stoff og benyttes av menn. Det er et rektangulært usydd stykke stoff som surres rundt underdelen av kroppen. På overkroppen bruker man enten en vanlig skjorte eller en kurta. En kurta er en skjorte uten krage og med knapper kun fra halsen til brystet. Kurta blir oftest benyttet i den nordlige delen av India. Her i Tamil Nadu, hvor vi er, er det vanligst å gå i skjorte.

Jeg har adoptert den indiske klesstilen noe som vekker veldig mye oppmerksomhet rundt her. Indere er ikke vant til vestlige som rusler rundt i deres nasjonalplagg. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting selv om oppmerksomheten føles slik. Mange ser rart etter meg og ler, men de gjør dette fordi dette som sagt er unormalt. Da jeg ruslet rundt i den muslimske delen av Pondicherry i går stoppet det rickshawsjåfører ved siden av meg for å si at jeg så bra ut, i stedet for å prøve å lure meg med på en kjøretur til uansett hvilken destinasjon som måtte passe. En gikk faktisk så langt at han mente han var "stolt av meg som gikk i den indiske nasjonaldrakten". Mange spør også hvilken religion jeg tilhører. Dette kan være fordi jeg er vestlig, kler meg indisk, har skjegg (noe som de fleste muslimene her har, men ingen av de andre inderene. De har bart, da) og angivelig ser ut som en "sadhu", en hellig mann. Diplomatisk som jeg er forklarer jeg at jeg ikke er religiøs, men respekterer alle religioner, noe som er et veldig akseptert svar.

I går hadde vi indisk dag ved studiesenteret. Alle skulle møte opp i indiske klær for at vi skulle ta bilder samt at vi hadde opplæring i indisk kultur, tamil (språket i denne delen av India) og det å spise med kun en hånd. Jeg valgte å benytte en indisk brudgomdress på bildet og som dere kan se er den veldig mye flottere enn den vanlig dhoti og skjorten (med mindre man har en silkedhoti med silkeskjorte og silkeskjerf hengende over skulderen). Brudgomdressen består av en lang kurta, paijama og et skjerf.


Flere oppdateringer kommer senere i dag. Nå skal vi til en privat strand hvor vi, og befolkningen i Auroville, er de eneste som har adgang. All exclusive bacstage beach pass. Sweet!

Galskap, klær og perspektiver.

Prisnivået her er noe som er langt fra norsk, eller europeisk sådan. For eksempel så har jeg vært hos en skredder i dag for å få skreddersydd en flott hvit kurta som jeg kan bruke til en ny hvit dhoti som jeg gikk til innkjøp av forleden. For stoffet til kurta betalte jeg 75 rupi og arbeidet tar tre dager og koster meg 150 rupi ekstra. Prislappen blir altså på 225 rupi. Når jeg så kan meddele at 100 rupi er litt under 15 kroner så ser man plutselig hvor billige disse tjenestene er. Så på en måte så lønner det seg å få ting skreddersydd nede her. Dessverre er det slik at plaggene er såpass tynne at de er til lite bruk i Norge. Løsningen på det problemet er jo heller ikke uoverkommelig. Den er en flytur og litt guts unna.

Vi får frokost og lunsj på studiesenteret, men fikser middag selv. Rett ved siden av ligger det en vegetarrestaurant med både mat av høy kvalitet og lave priser. Med lave priser mener jeg at du kan få et godt måltid til under 60 rupi. Med godt måltid mener jeg at det er avhengig av om du konsumerer mer enn normalen og at du ikke hater grønnsaker.

Nordmenn shopper som gale. På fredag er det indisk dag ved studiesenteret og alle skal fotograferes i indiske klær. Dette har resultert i mange hysteriske episoder når jentene har vært ute for å kjøpe sari. Noen er flinke til å prute, andre ikke. Noen forviller seg ned i mørke kjellere, andre ikke. Men alle er fortsatt i live. Det skal også nevnes at det er en spesiell forretning her i Puducherry som nå er eksepsjonelt glade i norske jenter i og med at bortimot alle har handlet der. Og når jeg i tillegg legger til at av 51 studenter er det kun 7 gutter så er regnestykket ganske selvforklarende.

Jeg bor forresten i en leilighet i et leilighetskompleks sammen med to andre. Den ene er en kille från sør-Sverige kalt Paul, den andre er en gutt fra Nepal som heter Gaj (uttales gadsj). For alle oss skandinaviere er det nesten latterlige lave priser her nede. For Gaj derimot er ståa en helt annen. 400 indiske rupi er nemlig mellom 600 og 700 nepalske rupi. Dette burde ha medført at vi handlegale ariere tok dette til ettertanke, men i og med at ikke alle kjenner til dette, og forsåvidt at enkelte også ikke bryr seg om dette faktum (ikke for at det er noe galt i det heller), så er det en tendens til å gå på "dyrerere" restauranter for å spise. For min egen del liker jeg billige vegetarrestauranter.

Jeg må forresten korrigere meg selv på trafikkanarkiet som råder. Det er faktisk et system i alt kaoset. Hvis ikke hadde vi aldri overlevd og befolkningen hadde mest sannsynlig vært mye mindre.

Vanakam! (Hei på tamil)

Ok, det har vært litt vanskelig å koble seg til nettet her nede, derfor kommer det to kjappe. De første intrykkene av India er slik: passe varmt, møkkete, illeluktende, fattigslig, intenst og anarkistisk. Dette er inntrykk som jeg skal venne meg til på best mulig måte og se som positive utfordringer.

Jeg vet ikke hvordan det står til i Norge, men her er det faktisk ganske kaldt. Mellom 20 og 30 varmegrader, faktisk kaldt nok til å fryse om kvelden med viftene på. Men denne kjølige opplevelsen vil nok veies opp mot de 40 gradene som kommer om ikke så altfor lenge.

Jeg skal ikke kalle hele India møkkete fordi jeg har kun sett veien mellom Chennai og Puducherry, og Puducherry som vi nå bor i. Men det har jeg sett er preget av forurensning og ingen som helst planer om rengjøring. Det ligger ekskrementer i gatene hvor vi tusler i sandaler og det lukter urin og andre uhumskheter rundt de forskjellige åpne kloakksystemene som er strategisk plassert i alle gatene i hele byen. Det er skabbete hunder overalt og rotter på størrelse med katter, som sikkert også lever av å spise sistnevnte siden vi ikke har sett en eneste katt. (Survival of the fittest).

Noe jeg har lagt godt merke til, etter at magen har kranglet og kroppen har blitt tømt de siste tre dagene, er at det lukter usannsynlig ekkelt her om morgenen. Når man er kvalm fra før av hjelper det lite å dra inn to gode morgendrag med eksosutslipp, med mindre man er syk av livet.

Det mest intense her er trafikken. Det tok en dag å vende seg til anarkiet som råder i gatene. Alle tuter for å gi beskjed om at de kommer, og når man skal krysse gata må man snirkle seg rundt det som måtte være i veien mellom destinasjon A og destinasjon B. Jeg hadde den ære å sitte foran med sjåføren i taxien på vei til oppholdsstedet, og jeg kan love at turen dreide seg om marginer. Det var 50% helspenn hele veien med millimetre på hver side til autovern, busser, lastebiler og mopeder.

Jeg har forresten sett mitt første døde menneske. På vei til oppholdsstedet, midt på natten, møtte vi en buss og akkurat i krysningspunktet så jeg noe i veien foran bussen. Først trodde jeg det var et dødt dyr inntil jeg så at det hadde på seg sari. Jeg rakk "heldigvis" ikke å se hva som skjedde i det bussen passerte, men den hadde ikke mulighet til å stoppe. Jeg sier heldigivis i anførselstegn fordi jeg da slapp å se et dødt menneske bli overkjørt, men likevel så etterlater det nå i stedet et ubesvart spørsmål om hva som egentlig hendte både før og etter. Jeg ble imidlertid beroliget av studielederen dagen derpå at det mest sannsynlig ikke er siste gangen vi opplever dette på turen. Så når jeg kommer hjem kan jeg, uten å sitere populærkultur, si "I see dead people".

I dag har vi vært på studiesenteret for første gang og det er et virkelig flott sted. (Jeg skal poste bilder senere. Det er noe vanskelig å laste de opp med linjene som er her nede). Ellers så har jeg skaffet meg longhi som er et tradisjonelt indisk mannsplagg som på morsmålet kalles skjørt. Over denne har jeg en lang skjorte og etter at vi tilbad Ganesh (elefantguden) på studiesenteret i dag (noe vi må gjøre hver dag) fikk jeg farger malt i panna. Jeg har derfor ruslet rundt som en slags spirituell guru med langt hår og skjegg. Den ene romkameraten min Gaj, som er stipendiat fra Nepal, mener jeg burde skaffe meg dreads i tillegg og gå i kloster for å bli munk. Andre indere tror jeg enten er muslim eller Jesus. Well, whatever suits you. Spiritualitet kommer i alle former.

Anyways, nå skal jeg prøve å spise noe som ikke bare renner ut i andre enden. Etter to dager med Immodium så skal enten alt være mer eller mindre i orden, eller at alt er forstoppet. Uansett må det testes.