Noen bilder (som jeg lovte) og noen historier (jeg ikke klarer la være å fortelle. Yes, it's fashion!)

Ok, jeg lovte dere bilder. Her er noen få til dere sulteforede der ute. Noen palmer også for kalde nordmenn.

Det slår meg, i det jeg skriver dette, at flere og flere bloginnlegg blir relatert til klær, og historiene nå er heller ikke noen unntak. Det at jeg går rundt i tradisjonelle indiske klær skaper en god del morsomme historier og er en innledning til mange samtaler med lokalbefolkningen. De er virkelig stolte av klesstilen sin og det er veldig tydelig at de ikke er vant med at vestlige kler seg i deres egen "nasjonaldrakt", noe som ikke betyr at dette er negativt.

I dag så har vi vært på en strand som er stengt for lokalbefolkningen og det er kun enkelte mennesker tilhørende landsbyen og deres venner som har adgang til den. Vår feltsjef kommer fra nettopp denne landsbyen og som hans venner har vi fri tilgang og adgang til denne perlen. For å komme oss dit må vi benytte oss av rickshaw eller, alternativt, buss (men den vet vi ikke hvor går fra ennå). På tur tilbake kapret jeg og Gaj en for to tredjedeler av den opprinnelige prisen (mestere i pruting). Vi la merke til at sjåføren ikke benyttet samme vei tilbake som når vi kom og Gaj sa til meg "he must know of a shortcut". Vi havnet inn i en blindgate hvor han stoppet foran en bygning, snudde seg til oss og sa "this is is my daughters school, you wait here". Mens vi satt og ventet la jeg merke til en dame som satt på veien foran oss med noen klær, og hun la åpenbart merke til meg også, eller i hvertfall plagget jeg var kledd i. Hun begynte å rope på hele familien og plutselig var rickshaw'en omringet av folk som smilte og hilste. Da sjåføren kom ut igjen med datteren sin ble han nødt til å tolke hvor jeg kom fra til de nysgjerrige skuelystne. Datteren hans var et eneste stort smil, en ekstremt søt unge med musefletter som tok vare på pengene da vi betalte.

På vei til middag senere i kveld gikk vi forbi en butikk hvor en av de ansatte i butikken viste tegnet for "veldig bra" (med pekefinger og tommel formet til en "O") og en annen ansatt ute på gaten tok meg i hånden på grunn av klesvalget. Andre igjen stopper bare for å si i fra hvor bra de synes det er at deres eget plagg blir brukt av de besøkende.

I tillegg gjennomgikk vi et kurs i Tamil i går og noen av glosene begynner å sitte. Jeg kan for eksempel begynne å diskutere priser med rickshawsjåførene på deres eget språk, noe som resulterer i at vi får bedre priser. Det hele begynner å bli veldig gøy i og med at stedet begynner å vokse på meg og også at jeg tar en mye større del i stedet enn jeg gjorde da jeg kom uvitende med bakoversveis og jetlag under huden.

Klærne gjør mannen

På onsdag var jeg på kurs for å lære hvordan man har på seg sari og dhoti. Sari er et plagg for kvinner som består av et veldig, veldig langt stykke stoff som surres rundt kroppen og kastes over skulderen. Dette høres lettere ut enn det faktisk er, på tross av at jeg ikke har noen personlig erfaring å skilte med her (forståelig nok), men det ser ut til at det er verdt det for de som går med sari.

Dhoti er også bare stoff og benyttes av menn. Det er et rektangulært usydd stykke stoff som surres rundt underdelen av kroppen. På overkroppen bruker man enten en vanlig skjorte eller en kurta. En kurta er en skjorte uten krage og med knapper kun fra halsen til brystet. Kurta blir oftest benyttet i den nordlige delen av India. Her i Tamil Nadu, hvor vi er, er det vanligst å gå i skjorte.

Jeg har adoptert den indiske klesstilen noe som vekker veldig mye oppmerksomhet rundt her. Indere er ikke vant til vestlige som rusler rundt i deres nasjonalplagg. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting selv om oppmerksomheten føles slik. Mange ser rart etter meg og ler, men de gjør dette fordi dette som sagt er unormalt. Da jeg ruslet rundt i den muslimske delen av Pondicherry i går stoppet det rickshawsjåfører ved siden av meg for å si at jeg så bra ut, i stedet for å prøve å lure meg med på en kjøretur til uansett hvilken destinasjon som måtte passe. En gikk faktisk så langt at han mente han var "stolt av meg som gikk i den indiske nasjonaldrakten". Mange spør også hvilken religion jeg tilhører. Dette kan være fordi jeg er vestlig, kler meg indisk, har skjegg (noe som de fleste muslimene her har, men ingen av de andre inderene. De har bart, da) og angivelig ser ut som en "sadhu", en hellig mann. Diplomatisk som jeg er forklarer jeg at jeg ikke er religiøs, men respekterer alle religioner, noe som er et veldig akseptert svar.

I går hadde vi indisk dag ved studiesenteret. Alle skulle møte opp i indiske klær for at vi skulle ta bilder samt at vi hadde opplæring i indisk kultur, tamil (språket i denne delen av India) og det å spise med kun en hånd. Jeg valgte å benytte en indisk brudgomdress på bildet og som dere kan se er den veldig mye flottere enn den vanlig dhoti og skjorten (med mindre man har en silkedhoti med silkeskjorte og silkeskjerf hengende over skulderen). Brudgomdressen består av en lang kurta, paijama og et skjerf.


Flere oppdateringer kommer senere i dag. Nå skal vi til en privat strand hvor vi, og befolkningen i Auroville, er de eneste som har adgang. All exclusive bacstage beach pass. Sweet!

Galskap, klær og perspektiver.

Prisnivået her er noe som er langt fra norsk, eller europeisk sådan. For eksempel så har jeg vært hos en skredder i dag for å få skreddersydd en flott hvit kurta som jeg kan bruke til en ny hvit dhoti som jeg gikk til innkjøp av forleden. For stoffet til kurta betalte jeg 75 rupi og arbeidet tar tre dager og koster meg 150 rupi ekstra. Prislappen blir altså på 225 rupi. Når jeg så kan meddele at 100 rupi er litt under 15 kroner så ser man plutselig hvor billige disse tjenestene er. Så på en måte så lønner det seg å få ting skreddersydd nede her. Dessverre er det slik at plaggene er såpass tynne at de er til lite bruk i Norge. Løsningen på det problemet er jo heller ikke uoverkommelig. Den er en flytur og litt guts unna.

Vi får frokost og lunsj på studiesenteret, men fikser middag selv. Rett ved siden av ligger det en vegetarrestaurant med både mat av høy kvalitet og lave priser. Med lave priser mener jeg at du kan få et godt måltid til under 60 rupi. Med godt måltid mener jeg at det er avhengig av om du konsumerer mer enn normalen og at du ikke hater grønnsaker.

Nordmenn shopper som gale. På fredag er det indisk dag ved studiesenteret og alle skal fotograferes i indiske klær. Dette har resultert i mange hysteriske episoder når jentene har vært ute for å kjøpe sari. Noen er flinke til å prute, andre ikke. Noen forviller seg ned i mørke kjellere, andre ikke. Men alle er fortsatt i live. Det skal også nevnes at det er en spesiell forretning her i Puducherry som nå er eksepsjonelt glade i norske jenter i og med at bortimot alle har handlet der. Og når jeg i tillegg legger til at av 51 studenter er det kun 7 gutter så er regnestykket ganske selvforklarende.

Jeg bor forresten i en leilighet i et leilighetskompleks sammen med to andre. Den ene er en kille från sør-Sverige kalt Paul, den andre er en gutt fra Nepal som heter Gaj (uttales gadsj). For alle oss skandinaviere er det nesten latterlige lave priser her nede. For Gaj derimot er ståa en helt annen. 400 indiske rupi er nemlig mellom 600 og 700 nepalske rupi. Dette burde ha medført at vi handlegale ariere tok dette til ettertanke, men i og med at ikke alle kjenner til dette, og forsåvidt at enkelte også ikke bryr seg om dette faktum (ikke for at det er noe galt i det heller), så er det en tendens til å gå på "dyrerere" restauranter for å spise. For min egen del liker jeg billige vegetarrestauranter.

Jeg må forresten korrigere meg selv på trafikkanarkiet som råder. Det er faktisk et system i alt kaoset. Hvis ikke hadde vi aldri overlevd og befolkningen hadde mest sannsynlig vært mye mindre.

Vanakam! (Hei på tamil)

Ok, det har vært litt vanskelig å koble seg til nettet her nede, derfor kommer det to kjappe. De første intrykkene av India er slik: passe varmt, møkkete, illeluktende, fattigslig, intenst og anarkistisk. Dette er inntrykk som jeg skal venne meg til på best mulig måte og se som positive utfordringer.

Jeg vet ikke hvordan det står til i Norge, men her er det faktisk ganske kaldt. Mellom 20 og 30 varmegrader, faktisk kaldt nok til å fryse om kvelden med viftene på. Men denne kjølige opplevelsen vil nok veies opp mot de 40 gradene som kommer om ikke så altfor lenge.

Jeg skal ikke kalle hele India møkkete fordi jeg har kun sett veien mellom Chennai og Puducherry, og Puducherry som vi nå bor i. Men det har jeg sett er preget av forurensning og ingen som helst planer om rengjøring. Det ligger ekskrementer i gatene hvor vi tusler i sandaler og det lukter urin og andre uhumskheter rundt de forskjellige åpne kloakksystemene som er strategisk plassert i alle gatene i hele byen. Det er skabbete hunder overalt og rotter på størrelse med katter, som sikkert også lever av å spise sistnevnte siden vi ikke har sett en eneste katt. (Survival of the fittest).

Noe jeg har lagt godt merke til, etter at magen har kranglet og kroppen har blitt tømt de siste tre dagene, er at det lukter usannsynlig ekkelt her om morgenen. Når man er kvalm fra før av hjelper det lite å dra inn to gode morgendrag med eksosutslipp, med mindre man er syk av livet.

Det mest intense her er trafikken. Det tok en dag å vende seg til anarkiet som råder i gatene. Alle tuter for å gi beskjed om at de kommer, og når man skal krysse gata må man snirkle seg rundt det som måtte være i veien mellom destinasjon A og destinasjon B. Jeg hadde den ære å sitte foran med sjåføren i taxien på vei til oppholdsstedet, og jeg kan love at turen dreide seg om marginer. Det var 50% helspenn hele veien med millimetre på hver side til autovern, busser, lastebiler og mopeder.

Jeg har forresten sett mitt første døde menneske. På vei til oppholdsstedet, midt på natten, møtte vi en buss og akkurat i krysningspunktet så jeg noe i veien foran bussen. Først trodde jeg det var et dødt dyr inntil jeg så at det hadde på seg sari. Jeg rakk "heldigvis" ikke å se hva som skjedde i det bussen passerte, men den hadde ikke mulighet til å stoppe. Jeg sier heldigivis i anførselstegn fordi jeg da slapp å se et dødt menneske bli overkjørt, men likevel så etterlater det nå i stedet et ubesvart spørsmål om hva som egentlig hendte både før og etter. Jeg ble imidlertid beroliget av studielederen dagen derpå at det mest sannsynlig ikke er siste gangen vi opplever dette på turen. Så når jeg kommer hjem kan jeg, uten å sitere populærkultur, si "I see dead people".

I dag har vi vært på studiesenteret for første gang og det er et virkelig flott sted. (Jeg skal poste bilder senere. Det er noe vanskelig å laste de opp med linjene som er her nede). Ellers så har jeg skaffet meg longhi som er et tradisjonelt indisk mannsplagg som på morsmålet kalles skjørt. Over denne har jeg en lang skjorte og etter at vi tilbad Ganesh (elefantguden) på studiesenteret i dag (noe vi må gjøre hver dag) fikk jeg farger malt i panna. Jeg har derfor ruslet rundt som en slags spirituell guru med langt hår og skjegg. Den ene romkameraten min Gaj, som er stipendiat fra Nepal, mener jeg burde skaffe meg dreads i tillegg og gå i kloster for å bli munk. Andre indere tror jeg enten er muslim eller Jesus. Well, whatever suits you. Spiritualitet kommer i alle former.

Anyways, nå skal jeg prøve å spise noe som ikke bare renner ut i andre enden. Etter to dager med Immodium så skal enten alt være mer eller mindre i orden, eller at alt er forstoppet. Uansett må det testes.

The day the music died...

De som har sett "Final Destination" vet hva jeg mener. Du får et forvarsel om at turen du skal ta kommer til å få et skrekkelig utfall. Vel, det var ikke akkurat sånn som i filmen det her foregikk, men når vi ble transportert til et fingerbøll av et fly på Gardermoen som skulle ta oss til Brüssel, og når armlenet på stolen til han som sitter rett foran meg faller av, ja, da tenkte jeg mitt. Jeg hørte låter av Stevie Ray Vaughn, Otis Redding, Buddy Holly, Lynyrd Skynyrd, ja, sågar Don MacLean begynte å surre rundt i hodet. Men det som er betryggende å tenke på når man skal fly er en av de fysiske lovene: "Det som går opp må også komme ned".


English version:

The day the music died...

For those of you who have seen the movie "Final Destination" you will know what I'm talking about. You get a prediction that something will happen with a terrible outcome. This is not exactly how it was like in the movie, but when we were transported to this model sized like plane at the airport and the handle on the chair of the guy in front of me fell off, well, then I thought twice about if this was right. I could hear the sound of songs by Stevie Ray Vaughn, Otis Redding, Buddy Holly, Lynyrd Skynyrd, even though Don MacLean popped into my head. But what's comforting to think of when flying is that, according to physics, "What goes up must come down".

Bare timer igjen.

Tidspunkt akkurat nå norsk tid: 19:49
Tidspunkt akkurat nå indisk tid: 00:19
Avreise fra Hamar: 03:30
Avreise fra Hamar, indisk tid: 08:00
Avreise fra Gardermoen: 06:40
Avreise fra Gardermoen, indisk tid: 11:10
Ankomst Brussel: 09:00
Ankomst Brussel, indisk tid: 13:30
Avreise Brussel: 10:05
Avreise Brussel, indisk tid: 14:35
Ankomst Chennai: 00:05
Ankomst Chennai, norsk tid: 19:35

Blog'ens føljetong

Jeg kjøpte et par sko som er nøye utvalgt til turen. De er fullstendig rene og hvite for øyeblikket, og meningen er å se utviklingen av skoenes farge og tilstand gjennom oppholdet på tre måneder. For å gjøre det mer personlig kan dere legge inn forslag på navn på hver sko. Legg igjen kommentar i kommentarfeltet og spesifiser gjerne hvilken sko dere døper.






English version:

Just a few hours left

copy+paste the chart above...

The blogs follow up.

I bought a couple of shoes carefully chosen for the trip. They're completely clean and white at the moment, and the general idea is to see the evolving change of color and condition throughout the stay of three months. To make it more personal I suggest you leave a comment on what to name each shoe. Please specify which one you're baptizing.

Mellomnavn: Paranoia

Også kalt forfølgelsesvanvidd, men det norske uttrykket er en anelse for melodramatisk.

Jeg har de siste to ukene ventet på at visumsøknaden skulle bli innvilget og passet returnert til meg fra den Indiske Ambassade i Oslo. I og med at jeg feiret jul og nyttår sammen med min bror i California frem til midten av januar, fikk jeg veldig liten tid til nettopp denne veldig viktige forberedelsen av reisen. Flybillett var bestilt, bøker kjøpt, studiet betalt, forsikring fikset, sekk skaffet, men innpass til India var ikke i boks. Søknaden ble sendt per post til Oslo i rekommandert sending, og det fine med det er at man kan spore pakken, så lettelsen var stor da jeg kunne se at pakken ble hentet ut to dager etter forsendingen ble postlagt, til tross for at damen på posten mente det kunne ta fire til fem dager fra sending til mottak.

Vanligvis kommer det fortløpende oppdateringer på postens hjemmesider ved sending og mottak innad ved postkontorene. Ved sporing fra mandag til onsdag formiddag sto det kun at brevet var innlevert ved postkontoret. Det ble derfor en søvnløs natt til onsdag hvor jeg våknet tidlig om morgenen med èn tanke i hodet: "Damen på posten brukte feil konvolutt og brevet er nå i ingenmannsland hvor ingen vet hvem som har sendt brevet" (Soundtrack: The Beatles - Nowhere Man). I paranoiaen som utspant seg i hodet mitt dukket det opp ville idèer og historier, men da jeg så at brevet var trygt i havn forsvant noe av trykket.

Da jeg, over en uke senere, følte at turen nærmet seg med stormskritt startet bekymringene på nytt. Jeg trengte å komme i kontakt med ambassadefolket for å få sporingsnummeret for returneringen, og som det står på www.indemb.no så vil de ha alle henvendelser om visum på e-post siden de ikke rekker å svare på telefon. Forrige onsdag sendte jeg derfor en e-post og forespurte muligheten for at jeg kunne få sporingsnummer på forsendelsen slik at jeg kunne være sikker på at brevet ikke lå på et eller annet postkontor i landet. Dagen etter hadde jeg fortsatt ikke fått svar og sendte derfor en ny e-post og forespurte muligheten for at de kunne beholde passet ved ambassaden i stedet, slik at jeg kunne hente det ut uken etter, få dager før avreise. Fredag hadde jeg fortsatt ikke fått svar på noe og begynte virkelig å lure på om e-postene jeg sendte ikke kom igjennom til dem. Etter korte undersøkelser på Gmail fant jeg ut at begge e-postene skulle ha vært sendt til begge av ambassadens e-postadresser (selv om jeg på ingen måte stolte 100% på resultatet av mine egne undersøkelser).

Derfor bestemte jeg meg for å ringe i telefontiden de opererer med, to timer åpningstid mellom to og fire, men begynte for sikkerhets skyld å legge "worst case scenario"-planer (en av mine egenskaper er å alltid tenke strategiske endringer på fastlagte planer om noe skulle gå galt (eventuelt er det en evne til å tenke negativt på en konstruktiv måte)). Jeg ringte Kilroy for å høre om mulighet for endring av flyvninger, noe jeg fikk frist til dagen etter å bekrefte. Deretter tok jeg kontakt med Kulturstudier for å høre om man eventuelt kunne komme senere til studiet og fikk beskjed om ikke å bekymre meg for visumet for det kom garantert til å dukke opp før avreise. Til tross for oppfordringen følte jeg meg fortsatt ikke trygg på at visumet ville være meg i hende innen 5. februar og satt over en time i telefonkø uten svar. Ikke den mest betryggende følelsen å gå inn i helgen med.

På mandag fortsatte ringingen til ambassaden. Til sammen tre og en halv time i "kø" hvor ventemelodien blir spilt på klokkespill. På dette tidspunktet hadde jeg blitt innstilt på to ting:

1. Jeg kommer ikke til å få reist til bestemt tidspunkt,

2. Jeg HATER klokkespill!

Det var derfor en kjempelettelse (og forsåvidt en av de første gangene jeg tror jeg har kjent ekte glede) da jeg fikk melding om at det lå en hentelapp i postkassa.

Og hva kan jeg så lære av dette her? Vel, enkelt og greit; absolutt ingenting. Samme hva som skjer i fremtiden så må jeg være måneder i forveien med forberedelsene for å kunne ta det med ro til avreise. Og hvis dette ikke er mulig, som i nettopp dette tilfellet, blir jeg Mr. Hyde; en paranoid og bekymret ung mann frem til deadline.

PS: Jeg har fortsatt ikke fått svar fra ambassaden.


English version:

This post is really irrelevant and would take too much time and effort to translate as it would give you no more satisfaction than me when reading it. Unless you're a sadist of course.